Det er mange ting som virkelig kan frustrere meg veldig. Vi havner veldig lett i forskjellige kategorier. Det kan gjelde alt fra kroppsfasong til helseplager. Jeg er overvektig. Jeg er Plus size. Jeg har PTSD(post traumatisk stress lidelse). Jeg er sykemeldt. Dermed havner jeg fort i kategorier som jeg ikke liker i det hele tatt. Jeg vil bare være MEG! Hvorfor må jeg være noe annet? Selv om jeg har noen kilo for mye på kroppen min, så forteller ikke det noe om hvordan jeg er som person! Må jeg i blant handle klær som er Plus size, så betyr ikke det noe verdens ting for andre mennesker!
Jeg er verken gal eller mentalt tilbakestående selv om jeg har en psykisk diagnose. Fordommer gjør at mange mennesker tror jeg er skikkelig psykisk på bærtur. Det er ikke tilfelle. Jeg er faktisk svært oppegående som menneske, men jeg har noen utfordringer i hverdagen min. Det gjør meg skikkelig frustrert at uvitenhet og fordommer plasserer meg i en slags kategori som gjør meg sykere enn jeg faktisk er! Selv nå i 2017 er uvitenhet en hovedgrunn til at mange ikke forstår hvem vi faktisk er, og hva vi kan få til.
Jeg er en “Naver”. sykemeldt og på vei til å bli ufør. Snart sykemeldt i ett år. Når folk ser meg på gaten, så er det ikke alltid slik at de ser hvordan min helsesituasjon er. Når folk spør hva jeg jobber med, så blir jeg ofte flau når jeg må innrømme at jeg ikke jobber. Jeg er kun 40 år gammel, og er ikke i stand til å være i jobb for øyeblikket. Jeg merker at jeg ofte straks begynner å fortelle mer detaljert om hvorfor jeg er sykemeldt. Rett og slett fordi jeg ikke vil at de skal tro jeg er lat. Jeg burde holdt munn. De har ikke rett på å vite hva jeg feiler. Men jeg klarer liksom ikke å unngå å fortelle. For jeg vil de skal forstå. Jeg er så redd for hva de tenker.
Hvorfor føler jeg det slik? Hvorfor er jeg så veldig redd for hvordan andre oppfatter meg? Jeg vet jo at jeg ikke går hjemme uten grunn. Jeg kjenner jo på alle smertene hver eneste dag. Jeg sliter meg gjennom angst og panikkanfall. Jeg kryper opp av sengen, og går som en gammel dame den første halvtimen fordi muskler og ledd ikke vil samarbeide med meg! Jeg vet jo veldig godt at jeg havner på sofaen helt utslitt etter kun en halvtime med huslige gjøremål! Men det vet ikke naboen. Det er jeg som kjenner det på min kropp!
Jeg vil at dere skal like meg akkurat slik som jeg er. Jeg vil at mine venner skal like Wenche. Med alle plusser og minuser. Som et helt menneske. Det er det jeg ønsker meg. Bare la meg få være MEG! Vi blogges!
