Om få måneder skal jeg sitte foran mennesker ved et piano. Jeg skal synge. Jeg skal fortelle. Jeg skal dele erfaringer fra livet mitt. Jeg skal formidle tanker og følelser gjennom musikken. Ingen andre enn meg selv skal opptre akkurat da. Det er bare meg. Er jeg helt gal? Kommer jeg til å få “kalde føtter”? Hvordan kommer jeg til å reagere? Blir det en skikkelig fin stund, eller driter jeg meg skikkelig ut? Mange tanker har svirret gjennom hodet mitt siden dette ble bestemt. Men jeg er heldigvis veldig sikker.

Jeg gruer meg ikke. Jeg gleder meg. Jeg er selvfølgelig veldig spent. Men det er helt naturlig, og det skal man være. Men aller mest kjenner jeg på en glede og takknemlighet. Det har vært en drøm å få et eget piano hjem, og faktisk mestre å spille til min egen sang. Tenk at jeg skal få gjøre dette foran et publikum. Det er en stor ære for meg. Jeg er så glad for at livet gir meg slike opplevelser. Muligheter til å gjennomføre ting som for ikke lenge siden var helt utenkelige. Det viser for meg selv at jeg er i ferd med å bli mye mer frisk.

Jeg må faktisk klype meg selv litt i armen. For selv om dette ikke er verdens største scene, så er det en begynnelse på noe. Kanskje på noe lite. Men også kanskje på noe større. For meg er det uansett stort. Når man har opplevd så store nedturer, blir gledene man opplever så uendelig mye større! Jeg er takknemlig for at jeg har fått så masse god hjelp på veien av både min kjære, familie, venner og fagfolk. Det viser meg en vei videre. Jeg vet jeg kan bidra med ting selv om jeg er syk. Jeg har erfaringer og ressurser selv om jeg er syk.

Vi blogges!