Jeg vet at jeg har min egen måte å takle livet mitt på. Jeg vet også at jeg kanskje er litt mer åpen enn mange andre rundt meg. Men jeg er faktisk bare meg. Og jeg trives med å være meg. Faktisk så går det bedre nå enn det noen gang har gjort. For jeg er endelig fullt og helt meg selv. Jeg er kanskje litt annerledes enn mange andre, men det gjør meg absolutt ingenting. For jeg vil la min personlighet få lov til å blomstre. Jeg er voksen, men jeg trenger å få slå ut vingene litt. Jeg må få lov til å styre skuten min selv. Jeg vil svært gjerne høre til i fellesskapet, Men jeg vil være meg.
Det er deilig å endelig kunne være seg selv. Endelig få plass til å vokse slik som man trenger og ønsker. Jeg gleder meg over den friheten hver eneste dag. Jeg føler at jeg hver dag blir litt mer meg selv. På godt og vondt. Jeg kjenner på sterke følelser. Jeg stenger dem ikke bort. Jeg lar dem slippe ut, og så jobber jeg meg gjennom dem. Noen dager blir dermed vonde og såre. Men så blir til gjengjeld veldig mange dager veldig gode. Jeg er endelig i trygge omgivelser. På et sted hvor jeg kjenner at jeg hører hjemme. Det er så utrolig deilig. Det er kanskje sent når man blomstrer som 40 åring, men det er jammen meg deilig å oppleve det!
Hardt arbeid lønner seg. De vanskeligste stegene har ført meg lenger frem. Jeg har bygget meg sakte opp igjen fra ingenting. Jeg er ikke rik på materielle goder. Men jeg har en livserfaring og en familie som jeg er veldig glad for. Den har skapt meg til å bli meg. Det har formet meg til den personen jeg er i dag. Jeg forsøker å omfavne det gode i livet mitt. Da blir hverdagen god og trygg. Og når tryggheten ligger i bunnen, så takler man de harde stormene som dukker opp underveis!
Vi blogges!
