Når jeg prater i offentlige sammenhenger, så er jeg personlig og ærlig. Jeg lar publikum bli kjent med meg, og jeg forteller deler av min historie. Da skjer det at jeg trigger andre menneskers følelser. Det hender at der kommer tårer hos folk, og det har skjedd at mennesker får et “sammenbrudd”. Det er ikke fordi jeg sier noe som er galt. Men de sier at jeg setter fingeren på noe som er kjent og sårt for dem. De kjenner seg så altfor godt igjen i lignende situasjoner i sitt eget liv. Og så kommer plutselig et menneske og snakker om dette temaet. Det kan bli sterkt og vanskelig. Men samtidig godt.
Når det skjer, så forsøker jeg å hjelpe hvis jeg kan. Jeg kan ta en liten prat, og kanskje gi en klem. Holde rundt dem. Være et medmenneske som bryr seg. Og dersom de ønsker fred, så lar jeg dem få fred. Eller så ser jeg at de får hjelp av andre som de kjenner og stoler på. Det er alltid vondt å se at andre gråter. For jeg vil ikke såre noen. Men jeg har heldigvis aldri fått beskjed om at jeg gjorde dem vondt. Det handler mest om at det blir satt ord på sterke følelser som de kjenner igjen i eget liv. Da kommer reaksjonene om man ønsker det eller ikke.
Jeg er ikke redd for tårer. De kommer bare, og det kan være en lettelse å få dem ut av systemet. Men jeg kjenner på et ansvar når jeg formidler. Jeg veier mine ord. Jeg forsøker å ta hensyn. Det er viktig å tenke seg nøye om. for noen ord vil garantert bli vanskelige for noen. Jeg har fått mer erfaring med dette underveis. Så nå er jeg kanskje direkte på en litt annen måte. Men jeg tror det er viktig å tørre snakke om de såre tingene i livet vårt.
Jeg er takknemlig for alle tilbakemeldingene som jeg får. Da kan jeg jobbe videre med min formidling, og få frem mine erfaringer på best mulig måte. Ingen er perfekte, og alle har noe å lære!
Vi blogges!
