Jeg er mamma. Og jeg er egentlig en kontrollfrik. Da er det ganske utfordrende å være mamma til en tenåring. For jeg må la ham få ha en hverdag som vi begge kan leve godt med. Jeg er en skikkelig hønemor, og det er nok ganske irriterende i perioder. Men jeg innrømmer det glatt. Jeg har behov for kontroll. Det gjelder å finne gode løsninger som er til begges beste. Vi er heldigvis ganske gode på kommunikasjon, så vi klarer oss fint. Men jeg er så utrolig redd for at noe skal skje med ungene mine. Så jeg må virkelig jobbe med å la dem få leve selv.

Men jeg er mamma 24/7. Det er det aller viktigste i livet mitt. Det er noe som aldri tar slutt. Og jeg vet at begge guttene mine setter pris på å ha meg som mamma. For de vet at de er elsket. Og jeg er forsøker å fortelle dem hvorfor jeg setter grenser. De vet hvorfor vi voksne bestemmer slik som vi gjør. De er jo ikke enige i alt vi bestemmer, men stort sett så fungerer hverdagen veldig fint. Jeg er stolt over guttene mine, og jeg er spent på hva fremtiden vil gi av oppturer og nedturer.

Jeg gjør mitt beste, og det samme gjør min kjære mann. Vi er en familie som snakker sammen. Vi forsøker å løse alle utfordringer på best mulig måte. Det har ført oss fremover. Nå har vi en hverdag som fungerer ganske bra. Men vi jobber videre. Det må alle familier gjøre. Jeg er veldig glad i mine barn, og jeg er utrolig glad i dem. Så jeg tar i mot de utfordringene som kommer som mamma. Jeg finner alltid en måte å komme gjennom dem på. Det er veldig spennende å være mamma til disse to prinsene mine.

Jeg simpelthen elsker dem.

Vi blogges!