Jeg har lov til å føle meg stolt. Det er ganske unorsk å si det høyt. Men jeg mener det faktisk. For jeg har gått gjennom så utrolig masse vanskelig. Og likevel her jeg her. Klar for en ny høst med mange utfordringer. Jeg er i gang med trening flere ganger i uken, selv om jeg har smerter. Jeg er mamma 24/7, og holder huset i orden sammen med min kjære. Jeg har tatt på meg lederverv, og gleder meg over det ansvaret som kommer i kjølvannet av det. Jeg er ei dame på 40 år. Helsen har sviktet meg, men jeg svikter ikke meg selv!
Det gjør meg stolt! For jeg gir ikke opp. Samme hva som kommer mot meg, så finner jeg en løsning. Sammen med min kjære kommer jeg meg fremover. Jeg reiser meg hver gang jeg faller. Det krever hardt arbeid hver eneste gang. Men jeg vet at jeg kommer opp igjen. Det er viktig å tenke over. For jeg er faktisk i et godt humør, og jeg pusher meg utenfor komfortsonen rett som det er. Jeg nekter å la gammel dritt få ødelegge det gode livet jeg har nå. Jeg feller ofte tårer, men noen ganger er det også av glede og stolthet. For vi har kommet så uendelig mye lengre enn jeg våget å håpe på!
Jeg trodde aldri at jeg skulle bli så sterk! Når livet mitt raste sammen for noen år siden, så våget jeg ikke tro på noe slikt som dette. Men jammen meg ble livet veldig godt igjen! Vi er blitt omringet av kjærlighet og trygghet. Det har gitt oss den styrken som vi trengte til å komme oss på beina igjen. Jeg mener at det er lov å si at man er stolt. For det er enormt krevende å ta livet sitt tilbake.
Men vi har klart det. Vi er trygge. Vi er på god vei videre i livet!
Vi blogges!