Jeg kjenner på en oppgitthet og tristhet. Rett og slett fordi verden er blitt et sted som jeg ikke liker. Rundt om i verden skjer det terror hele tiden. Folk meies ned av kjøretøy overalt. Man er liksom ikke trygg noen plass lenger. Verden har blitt så uendelig mye farligere og uforutsigbar de siste årene. Jeg kjenner på en frykt for når vi blir rammet igjen her i vårt eget land. Jeg forsøker å leve så normalt som mulig. Men jeg er faktisk blitt litt mer engstelig. For uansett så gjør det inntrykk når man ser hvilken ondskap som finnes rundt om i verden.
Der blir så uendelig mange uskyldige ofre i denne grufulle spiralen av hendelser. Jeg blir sterkt berørt over bilder som publiseres. Det er ikke slik vi ønsker å ha det. Men vonde krefter har dessverre sine støttespillere, og vi må leve med denne usikkerheten. Jeg kjenner at det provoserer meg ganske heftig. For jeg liker ikke når vonde krefter tar i fra oss vår frihet. Vår rett til å gå i handlegater eller på restaurant uten å risikere livet vårt. Jeg blir matt når det enda en gang skjer i Europa. Det kommer så fryktelig nærme oss.
Noen ganger blir jeg faktisk redd. Jeg kjenner en frykt for ungene mine. Hvilken verden skal de vokse opp i. Hva skal de måtte oppleve? Jeg forsøker å lære dem respekt for eget og andres liv. Å forstå hva som er rett og hva som er så galt. Vi kan ikke gjøre annet enn å veilede dem. Beskytte, men samtidig ruste dem til et voksenliv i en vond verden. Mine tanker går til dem som har blitt rammet den siste tiden. Det smerter å tenke på alle dem som har mistet sine kjære rundt om i verden.
Vi blogges!
