Jeg er en blogger. Jeg er en av dem som driver med dette opplegget. Jeg legger ut om livet mitt, og beskriver det meste for dere. Jeg serverer Dere mitt liv på et sølvfat. Hvorfor gjør jeg det? Vil jeg virkelig være en blogger? Jeg har stilt meg selv dette spørsmålet ganske mange ganger denne uken Det er ikke fordi jeg er lei eller sliten av å blogge. Nei, det handler om helt andre ting. For jeg har igjen fått se litt av hva bloggverdenen inneholder. Og det er en del ting som jeg reagerer ganske kraftig på. For jeg skjemmes over å bli kalt en blogger iblant. Rett og slett fordi jeg da havner i en kategori som jeg ikke ønsker å være i. Jeg har fulgt med på en serie som heter Bloggerne. Og jeg har sett de forrige sesongene tidligere. Det blir bare verre og verre.
Jeg vet at produsentene klipper og limer for å lage mest mulig drama. Men mye av klippene er klipp som bloggerne selv har filmet. Og jeg må si at det er skremmende å høre uttalelsene som kommer fra særlig de yngste bloggerne. Jeg forstår at når man er en ung blogger så er det lett å havne inn i en spiral hvor antall klikk og lett tjente penger betyr aller mest. Det er veldig trist å se at man pusher grensene altfor langt fordi det vil skape mest mulig klikk, og dermed kommer pengene og annonsørene løpende. Penger har mye makt, slik er det i samfunnet vårt. Men jeg synes det er veldig skremmende at man mister så til de grader dømmekraft og hemninger fordi man ønsker å være øverst på topplisten eller på inntektstoppen!
Der kommer stadig nye stjerneskudd på blogghimmelen. Og jeg ble rett og slett trist da jeg hørte de forskjellige uttalelsene som toppbloggerne hadde om hverandre. Stygge ord og beskrivelser bak ryggen på folk har jeg absolutt ikke sansen for. Og det gjør meg egentlig bare trist. For man skal tenke at det kan være godt med noen nye bloggere blant toppene. Det er som regel viktig og bra med et friskt pust. Jeg skulle ønske at man kunne unne hverandre mer godt, og ikke oppføre seg som dårlige tapere når bloggpriser gis til andre enn seg selv! Jeg vet at jeg kan få sterke reaksjoner på dette innlegget mitt. Men det er helt ok at noen har andre meninger enn meg.
Jeg har ikke en stor blogg. Jeg er ikke i nærheten av blogglistene. Det hender jeg er blant de 100 beste, men jeg aner ikke sist gang det skjedde. Rett og slett fordi det er ikke min motivasjon i det hele tatt. Jeg skriver en blogg fordi jeg ønsker å bruke min mulighet til å ha en offentlig stemme som bare er min. Jeg skriver fordi jeg trenger det som en viktig del av min terapi. Og jeg skjønner veldig godt at en dame på 40 år som til stadighet skriver om angst, depresjoner og egne drømmer ikke akkurat fenger en stor målgruppe. Men vet dere noe? Det gir jeg faktisk blaffen i! For jeg ønsker å skrive en blogg med mer innhold enn kun reklame og naken hud!
Jeg vil være en blogger. Men jeg vil være det på min egen måte. Man vet ingenting om fremtiden. Hvem vet, kanskje blir bloggen min kjent en gang. Men da skal jeg fortsette på min egen måte! Og jeg vil godta at andre bloggere er bedre enn meg til å vinne publikums gunst! Jeg er ikke ute etter glitter og glamour. Jeg vil bare skrive en blogg. Jeg vil være meg. Så jeg liker ikke når jeg havner i en kategori hvor jeg ikke føler meg hjemme!
