For noen dager siden ble det altfor mye for meg. Jeg havnet i en samtale/diskusjon, og følelsene overmannet meg. Jeg brøt sammen. Jeg hulkegråt i nesten en time. Der kom så utrolig mange minner frem som var altfor sterke. Plutselig så var alt så fryktelig vanskelig og veldig vondt. Jeg fikk kjenne på den maktesløsheten som jeg har kjempet mot i flere år. Jeg ble minnet på de såreste øyeblikkene i livet mitt, og da kom flodbølgen av tårer vilt og uhemmet. Jeg ble sittende, og jeg bare gråt og gråt. Det var umulig å stoppe. Det ble for mye å svelge ned. Noen ganger klarer jeg rett og slett ikke å svelge unna. De vonde minnene blir dradd frem i dagslyset, og jeg er nødt til å håndtere dette. Men denne gangen ble det for mye.
Er det feil å gråte? Nei, det er ikke det. Men jeg sliter med å la det få komme ut. Jeg kjemper for å holde kontrollen på følelser, og så blir triggerne så store at det renner over. Det er ikke bare jeg som sliter med vonde minner her hjemme, Og jeg må lytte. Jeg må ta i mot det som kommer. Jeg forsøker å være sterk, og ta det på en rolig måte. Men denne gangen ble det bare altfor smertefullt å håndtere. Det var noen heftige minutter med masse tårer som måtte komme ut. Men etterpå så kjente jeg at det var godt å få grått skikkelig. Få tømt den posen liksom. Det nytter ikke å alltid stappe det ned i posen igjen. Jeg må la sorgen få lov til å komme frem iblant.
Neste gang du kjenner på at gråten vil komme, så forsøk å slippe det ut! For det er terapi i hver tåre som får renne ned ditt kinn. Jeg følte meg sliten og utladet, men likevel gikk det fint med meg etterpå. ‘Det var godt å få åpnet opp den krana!
Vi blogges!
