Jeg er en kvinne som er hjemme hver eneste dag. Jeg jobber ikke. Jeg er 40 år, og får mine penger fra NAV. Rett og slett fordi jeg lever med smerter hver eneste dag. Smerter som du ikke ser. Muskler og ledd som gir lyn av smerte fra hodet til tærne. Knær og føtter som hovner opp etter en liten handletur. En kropp som knapt klarer en liten berøring uten at smertene jager gjennom kroppen. Hvis du kiler meg med en finger i siden, så kan jeg kjenne fingeren din i flere dager etterpå. Rett og slett fordi min kropp er så betent og smertefull at jeg merker hver berøring. Du kan ikke se det på meg. Du vet det ikke hvis ikke du kjenner meg, eller leser bloggen min.
Det er jeg som blir overmannet av panikkangst som lyn fra klar himmel. Min dag kan endre seg fra god til forferdelig i løpet at få sekunder. En liten setning, en lyd eller en lukt kan sette meg fullstendig ut i flere dager. Men igjen, du ser det ikke. Vet du hvorfor? Rett og slett fordi jeg gjemmer meg vekk de dagene hvor jeg har det verst. Da er jeg hjemme bak lukkede dører. Rett og slett fordi jeg knapt orker noen ting. Og jeg har grått så mange tårer at øynene mine er røde og hovne. du ser det ikke. For jeg gjemmer meg. Jeg orker ikke at du skal se meg slik som jeg egentlig har det. For det er min private kamp. Det er mitt liv som skal bearbeides dag etter dag.
Men du ser meg kanskje på shopping en dag? Eller på kafe sammen med venninner. Og ja, det hender jeg ler høyt og virkelig koser meg. Og jeg vet at Du eller andre ofte tenker at jeg driver dank. For hun er jo så oppegående. Hun kan jo jobbe som alle andre. Sannheten er at jeg må ta meg sammen for å klare en shoppingtur. Jeg må kanskje jobbe med meg selv hele formiddagen for å kle meg opp til et kafebesøk. Og jeg kan garantere at jeg havner på sofaen etterpå. Jeg ligger rett ut. For da er kreftene mine veldig ofte nesten brukt opp. Og jeg kommer meg i gang med middag til mine barn, og får gjennomført de tingen som jeg må. Resten av kvelden finner du meg på sofaen.
Ikke døm meg kun på grunn av det du ser med ditt øye! For jeg er et menneske. En person som veldig gjerne skulle ha jobbet slike som alle andre. Jeg forsøker å bidra, og føler jeg gjør det jeg kan. Men likevel får jeg høre det. “Du ser jo helt frisk ut! Noe kan du vel klare?” Vel, jeg klarer faktisk å komme meg gjennom hverdagen sammen med min familie. Og da er jeg nødt til å si meg fornøyd. Når jeg holder ett foredrag, så tar det meg minst en hel uke å komme til hektene igjen. Det er sannheten. Det er min virkelighet.
Så jeg mottar mine penger fra NAV. Og jeg jobber meg gjennom dagen. Det er jeg faktisk nødt til å si meg fornøyd med akkurat nå!
Vi blogges!
