Noen ganger stikker det så langt inni sjelen min. Jeg føler at hjertet mitt ikke kan klare mer vondt. Det føles som jeg blir revet i stykker på nytt og på nytt igjen. Når tårene kommer ut av øynene mine som to fossefall. Da har jeg ikke mange gode tanker inni hodet mitt. Da føles alt så uovervinnelig og vanskelig. For jeg må stå klar. Jeg må være den som tar i mot alt som må ut. For jeg er den trygge som alltid er der. Jeg er den personen som aldri snur ryggen til. Jeg er mamma. Jeg er ikke en maskin, men et menneske. Et menneske som forsøker å hjelpe og støtte. Som så veldig gjerne vil ta bort alt som er vondt og vanskelig. Men jeg kan ikke trylle det vekk. Jeg må stå der og ta i mot alle ordene som kommer ut. De ordene som en mor aldri ønsker å måtte høre fra sitt barn. Fortiden har vært så uendelig hjerterå.

Jeg forsøker å svelge unna det som kommer. Jeg forsøker å være sterk og sindig. Men følelsene koker inni meg, og tårene kommer så fort og så voldsomt. Det er umulig å ikke bli berørt. Men jeg må være sterk, og stå i det. Som oftest helt alene. Det er hardt. Det er vanskelig. Men jeg vet at det er helt nødvendig at jeg holder ut. Noen kvelder er jeg bare helt tom. Det føles ikke som jeg skal makte en ny dag. Men jeg forsøker likevel. Og jammen klarer vi oss gjennom enda en ny dag. For vi er sammen. Vi gjør hverandre sterke og trygge.

Når jeg skriver dette, så sitter jeg med røde og hovne øyne. Kvelden har vært nådeløs og hard. Men nok en gang har vi kommet oss gjennom noen vanskelige timer. Jeg fant ut at jeg måtte bare skrive ned noe, og det hjelper faktisk. Jeg har grått mange tårer de siste timene, men nå stoppet de endelig. Takk og lov for at jeg skriver. 

(P.s. dette er skrevet for noen dager siden. Jeg har det bra, men måtte bare få ut dette fra hodet mitt den kvelden)