Det er mange som lurer på hvordan jeg kan klare å dele så mye av min historie offentlig. De har vanskeligheter med å forstå hvordan jeg kan klare å være så sterk, og såpass rolig i forhold til å dele vanskelige opplevelser og følelser. Det er faktisk ganske vanskelig å forklare akkurat hvordan jeg klarer det. Men jeg har hele tiden hatt en trang til å få leve ekte og ærlig. Jeg ønsker også å vise mine barn at mamma er sterk, og at vi skal ha en god fremtid. Jeg har opplevd så mye vanskelig i livet. Mye av det kunne vært god nok grunn til å gi opp. Men det er ikke et alternativ for meg. 

Jeg vil heller snu det vonde til noe positivt! Jeg vil bruke mine erfaringer til å hjelpe andre mennesker. For der finnes så uendelig mange mennesker som trenger å se et håp. Det er veldig viktig for meg å vise at det er mulig å reise seg igjen! Jeg ønsker ikke at fortiden min skal få vinne over livet. Det godtar jeg ikke, og det er en god motivasjon for å jobbe beinhardt. Jeg har også merket at jo mer jeg prater om dette, jo sterkere blir jeg. For jeg overvinner både angst og traumer ved å ta eierskap i mitt liv. Jeg bestemmer selv om jeg vil dele noe eller ikke. Det er mitt eget valg, og jeg forsøker å bruke mine utfordringer i livet til noe bra. Det gir meg veldig mye å se virkningen av mitt arbeid. Da skjønner jeg at det betyr noe for andre mennesker.

Det er ikke alltid like enkelt for meg. Det kommer noen tårer i blant, og traumene trigges frem igjen rett som det er. Men jeg står i det. For jeg skal videre i livet! Jeg vil ikke gi meg. Det er viktig for min egen selvrespekt at jeg gjør noe fornuftig i livet mitt! Jeg klarer ikke jobbe lenger i vanlig jobb. Det er en sorg i seg selv. Men jeg kan gjøre litt. På min egen måte. 

Vi blogges!