Jeg har jobbet meg fremover i livet. Men hver gang sannheten om vår fortid kommer nærme, så blir jeg rystet. Når jeg blir nødt til å lese dokumenter som forteller meg sannheten rett i ansiktet, ja da faller jeg litt sammen. For da kommer alt det forferdelige og smertefulle rett i fleisen på meg igjen, og det ripper opp i alle sår. Da kommer reaksjonene på nytt igjen, og sinnet kommer frem igjen. Jeg blir rasende, trist og lei meg atter en gang. Det slår ikke feil. Gang på gang så kommer reaksjonene, og jeg har ikke mulighet til å kontrollere det. Jeg føler at jeg mister pusten, og at føttene vakler. Jeg må ta sats, og komme meg gjennom dokumentene. Det er beinhardt, men det er nødvendig. Jeg vet at jeg kommer meg gjennom det. Men det gjør så utrolig vondt når alle detaljene kommer mot meg igjen. Jeg blir nesten målløs, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å trekke pusten.

Til daglig så holder jeg liksom det vonde litt vekke fra meg. Det er helt nødvendig for å kunne klare en hverdag. Men noen ganger må jeg ta tak i ting, og jeg må få orden på det som jeg kan gjøre. Da må jeg også regne med å bli konfrontert med det som er aller mest sårt og vanskelig. Jeg vet at jeg kommer meg videre, men jeg er likevel bare et menneske. Det har blitt en del tårer de siste dagene. Aller mest når jeg er for meg selv. For det er en sorg. Det er et svik. Det er så ufattelig vondt å håndtere. Jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal finne ny styrke og ro. Men det kommer. Jeg er heldigvis sterk.

Jeg har ikke falt helt sammen denne gangen. Jeg er i full gang med min hverdag, og jeg holder hjulene i gang. Med litt ekstra trening, og fokus på å pleie meg selv, så har jeg klart å være på beina. Men tårene mine kommer fort når jeg er aleine. For de må ut, det er en del av prosessen. Det gjør meg ikke svak, men det gjør meg sterk på lang sikt!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vi blogges!