Jeg har hatt ett dypdykk i egne følelser og tanker de siste årene. Jeg har jobbet meg gjennom veldig mange utfordringer, og blitt godt kjent med meg selv. Det har vært lærerikt, overaskende og til tider skremmende! Men jeg har blitt klokere, og jeg forstår meg selv på en helt annen måte enn før. Det gjør meg i stand til å komme meg videre i livet. Hvert steg er en milepæl for meg personlig. Der kommer stadig nye utfordringer, og da er det godt å ha blitt ferdige med noen allerede. Jeg har merket meg en spesiell ting. Jeg presser meg selv til det ytterste hele tiden. Jeg gjør alltid en ekstra innsats for å forsikre meg om at jeg blir likt og godtatt! Det handler om at når man mangler selvtillit, selvrespekt og selvfølelse, så tror man at man må bevise for hele verden at man er god nok!
Vanligvis poster bloggere 1-2 innlegg hver dag eller annenhver dag. Jeg poster 3 innlegg hver eneste dag hele året. Jeg kjører på, og føler liksom at det må til for å ha en god nok blogg. Det er jo ikke slik det egentlig er. Men jeg har liksom lagt listen min veldig høyt fordi jeg tror det er nødvendig. Jeg må liksom være ekstra flink hele tiden. Jeg er synlig overalt på sosiale medier, og jeg poster videoer. Det er liksom ikke måte på hvordan jeg jobber for å oppnå det som jeg ønsker meg. Det koster faktisk masse krefter. Det kommer ikke av seg selv. Å skrive blogg er heldigvis fortsatt veldig kjekt og god terapi for meg. Men jeg må likevel tenke meg nøye om. For jeg har en tendens til å kjøre på med alt jeg har. For jeg tror at det forventes. Men sannheten er at det er kun jeg som forventer det. Ingen andre gjør det. Bare jeg.
Det ligger i meg. Jeg pusher meg selv veldig hardt. For jeg skal liksom bevise for hele verden at jeg er noe. At jeg kan noe. At jeg er en ressurs. Det er både godt og vondt. For jeg bør jo være trygg nok i meg selv til å justere ned trykket. Men det skjer jo ikke. Jeg kjører liksom på hele tiden. Jeg blir sliten, og tar en liten pust i bakken. Men så er jeg tilbake igjen veldig raskt. Det er ikke alltid like enkelt å være meg. Det er en evig kamp mot traumer, en hyperaktiv sjel og en skranten kropp. Men med et veldig godt humør, og en utrolig stahet. Det er en rar kombinasjon, men jeg trives jo godt i meg selv tross alt!
Jeg kommer nok aldri til å bli kvitt dette presset fullt og helt. Men jeg jobber med meg selv på dette området. For jeg skal være god nok i meg selv. Akkurat slik som jeg er. Det er en veldig lang reise dit, men jeg skal ta små steg i riktig retning. Det kommer til å ta lang tid. Jeg vet ikke når jeg finner nøkkelen til denne utfordringen. Tiden vil vise.
Vi blogges!