Jeg har lært meg til en vanskelig uvane. Når ting blir for trist og vanskelig, så presser jeg meg videre. Jeg orker ikke å stå i det vondeste. Jeg kniper igjen gråten, og presser meg videre gjennom dagen. For det gjør så uendelig vondt når alt presser på. Når sorgen blir så altfor stor og overveldende. Når de vonde tankene gjennomborer hjertet og hodet mitt samtidig. Jeg orker det ikke. Men å skyve det lenger fremfor meg, hjelper ingen ting. Jeg må tørre å stå i det. Jeg må gi meg selv lov til å kollapse litt iblant. Slippe ut det som må komme ut. Ikke alltid være så hinsides sterk for alle andre hele tiden.
Jeg er redd for de vondeste følelsene. Fornuften min sier at det ikke er farlig. Men når bølgen av tårer og smerte kommer over meg, så mister jeg nesten fotfestet. Da vet jeg ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom de neste minuttene. Så da forsøker jeg å skjerpe meg igjen. Komme meg videre. Fokusere på noe praktisk eller gjøre noe for andre. Men jeg må slutte med dette nå. For jeg kan ikke la denne snøballen bare rulle og rulle. Jeg må la det få komme ut. Før eller siden så klarer jeg ikke å holde det på avstand lenger.
Jeg fikk en hjemmelekse av terapeuten. Jeg skal sette meg ned og lese gjennom dokumenter. Jeg skal lese ord som svir så hinsides i hjerte og sjel. Jeg skal tvinge meg selv til å lese ord for ord skikkelig. Ikke skumlese, men virkelig ta inn det som er på arket. Jeg kan ikke beskrive engang hvordan jeg gruer meg til denne oppgaven. For jeg vet det kommer til å sette i gang en flodbølge av tårer, sinne og fortvilelse. Men jeg forstår at det er helt nødvendig. Jeg kan ikke skjule sannheten for meg selv. Jeg må våge å ta det innover meg.
De siste årene har vært en kamp. Jeg har kjempet for meg og mine barn. Jeg har ordnet opp i alt som jeg kunne fikse opp i. Jeg har løpt på møter, kjempet for våre rettigheter. Jeg har vært “advokat”. Jeg har ikke tatt meg tid til å virkelig sørge over alt som har skjedd. Nå er jeg trygg nok i meg selv og omgivelsene til å kunne takle det som kommer. Jeg vet jo vår historie, men nå skal jeg altså ta det innover meg atter en gang. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå. Men jeg velger å lytte til terapeuten sitt råd. Jeg kan ikke rømme lenger. Jeg kan ikke utsette det lenger. For jeg vil videre i livet mitt nå.
