Når jeg drar av sted på tur, så må jeg la andre få ta ansvaret hjemme. Det er ikke noe problem sånn rent huslig sett. Jeg stoler fullt og helt på min kjære mann. Men jeg og ungene har et veldig nært bånd, og da kan det være utfordrende å reise bort. Jeg vet at ungene og mannen min klarer seg veldig fint uten meg. Men jeg må likevel øve litt på å ikke stresse med det. Jeg er ikke den eneste som kan være der for ungene, og det er jeg veldig glad og takknemlig for. Men jeg innrømmer glatt at jeg savner ungene og mannen min når jeg drar bort. Det er likevel slik at jeg trenger litt alenetid. Det er godt å kun være Wenche iblant. Ha fokuset rettet utover istedenfor kun hjemme.
Vi står veldig nære hverandre hjemme, og det er deilig. Jeg kan overlate ansvaret, og være fullstendig trygg på at alt ordner seg fint. Det er bare det at jeg har utviklet et stort kontroll behov etter alt som har skjedd. Så nå jobber jeg med å senke skuldrene, og ikke vite absolutt alt som skjer hjemme. Det er ikke så lett som det kanskje høres ut til. For når vonde ting har skjedd, så jobber man iherdig for å unngå nye hendelser. Jeg er veldig glad for at vi nå er klare til å øve på dette. Det er en prosess som vi trenger tid på. Men jeg sover godt om natten når jeg er borte. Jeg vet at alle er trygge.
Det er viktig å la ungene få utvikle seg, og finne sin egen vei. Jeg skal ikke stå i veien for dem. Da må jeg heller ta imot litt hjelp på veien. For min redsel skal ikke styre deres fremtid. Jeg er veldig bevisst på disse tingene, og ser det selv. Det er et godt utgangspunkt. Jeg er helt sikker på at det skal gå bra med oss alle sammen!
Vi blogges!
