Noen ganger kribler det mer i magen min enn vanlig. For når jeg skal gjennomføre oppgaver som er helt nye for meg, så kommer der sommerfugler som flyr vilt inni magen min. Det er helt ok, og jeg tenker det er helt vanlig. Men noen ganger kommer angsten i magen. Når jeg er urolig fordi det jeg skal gjøre trigger frem gamle minner. Det kan noen ganger være veldig krevende, og slett ikke enkelt å håndtere. Men jeg er blitt ganske vant til det nå. Der skjer veldig mye for tiden, og jeg må mange ganger sortere ut hvilken av magefølelsene jeg egentlig har. Er det gode nerver, eller er det vanskelige nerver? Bør jeg fortsette, eller skal jeg stoppe opp litt? Det er viktig å sortere i eget hode, og lære seg hva som er bra og hva som vil ødelegge min fremdrift.
Jeg blir mer og mer synlig. Det er gjennomtenkt, og det skaper litt uro i magen min. Men det er ikke vonde tanker som kommer. For jeg ønsker virkelig å nå ut med mitt budskap til veldig mange mennesker. Men det gjør meg også litt nervøs i perioder. Det er utfordrende å stille opp til intervju og fotografering. Det er merkelig å være den som ukjente mennesker har et slags forhold til. Det er en ting som jeg må takle gradvis. Jeg er på ingen måte en offentlig kjent person, men jeg merker allerede at fremmende mennesker kjenner meg igjen, og tar kontakt med meg. Da må jeg være meg selv, og ta imot dem på en hyggelig måte. Når man har ulike roller, så kommer der ting i kjølvannet som man må håndtere.
Jeg kommer til å møte mange mennesker, og jeg må gi av meg selv. Men desto viktigere blir det å ta vare på meg selv underveis i prosessene. For jeg vil ikke miste meg selv. Jeg ønsker å være mamma, ektefelle og meg selv. Familien kommer aller først, og så tar jeg resten som det kommer. Jeg vet at når jeg kommer frem i offentlighet, så kommer der noen nye episoder. Det skal bli spennende å se hva som kommer i fremtiden av oppgaver og utfordringer. Jeg er optimist, og jeg er glad for de mulighetene som dukker opp på min vei!
