Jeg er veldig heldig som har fått nye venninner her i Mandal. Det har tatt litt tid, men jeg er veldig glad for å ha blitt kjent med flere etter hvert som tiden har gått. Nå har jeg flere venninner, og det kjennes veldig nært og godt. Men det har vært vanskelig for meg å knytte meg til andre mennesker. I lang tid har jeg jobbet meg gjennom nøling og vonde tanker. Jeg har sådd en tvil i meg selv. Jeg har hele tiden lurt på om de egentlig vil være venn med meg! Jeg føler meg dum som innrømmer dette, men min mangel på selvtillit har gitt meg vonde tanker. Jeg er liksom ikke helt sikker på om et det er ekte! Og det problemet tror jeg kun er mitt eget. For jeg vet jo at mine venninner har lyst til å være sammen med meg. Det er hodet mitt som ødelegger for meg!
Jeg burde ikke tvile på nye vennskap! Men min ryggsekk påvirker meg, og jeg blir til tider svært usikker. Det har vært en stor utfordring å be noen med seg på kafe, eller hjem på besøk. Det er så utrolig dumt, for venninnene mine er så skjønne! Jeg har derfor jobbet meg gjennom disse tingene, og gjort konkrete endringer. Jeg har tatt kontakt selv, og jeg har snakket med dem om dette. Men jeg sliter med å jage vekk den usikkerheten i meg. Jeg er nok redd for at de ikke skal like den personen som jeg er! Det er vanskelig å være en voksen dame, og fortsatt kjenne på de følelsene som utestengelse på skolen gav meg i alle år. Jeg ble aldri god nok for jentegjengen, og det har satt veldig dype spor inni meg.
Det bunner ned i redsel for å bli avvist! Det er vanskelig for meg å takle det. Men fornuften min sier jo at slik er faktisk livet. Man kan ikke bli likt av alle, og det må vi bare leve med. Jeg er derfor veldig glad i mine venninner, og jeg forsøker å være meg selv fullt og helt. For de har jo selv valgt å være en del av min vennegjeng! Jeg kan ikke si annet enn at dette er vanskelig for meg. Jeg skulle så inderlig ønske at all tvil forsvant! For jeg vil bare glede meg over nye vennskap, og nyte livet mitt!
