Men likevel kjennes kroppen min tung og sær. Den stritter i mot når jeg vil være aktiv. Det er som om den leter etter unnskyldninger for å holdes i ro på sofaen en stund til. Tungsinnet kommer kjapt dersom noe går litt galt. Det er typiske tegn på depresjon, og jeg liker det slettes ikke. Men jeg har akseptert at det er slik. Da kan jeg begynne på jobben med å snu dette igjen. Jeg bruker mine verktøy, og det vil vinne over det tunge etterhvert. Jeg gleder meg til bedre dager. De kommer snart tilbake til meg igjen. Da skal jeg smile mye, og le mer.
Jeg er i en fase nå hvor jeg er i aktivitet , og forsøker å ta kontrollen over depresjonssymptomer. Jeg kjenner meg selv veldig godt, og vet hva som må til å for jage dette vekk igjen. Håper Dere heier på meg!
Vi blogges!