Jeg har valgt å leve åpen og ærlig med min psykiske diagnose. Det er ikke så enkelt som det kanskje virker som. Sannheten er at det er veldig tøft i lange perioder. Jeg kan ikke lukke meg inn i et skall, og bare forsvinne når det stormer rundt meg. Jeg vet veldig godt at det er mitt valg, og jeg står for valget om å være åpen. Men noen ganger svir det langt inni sjelen min. For det er jo engang slik at når man velger det, så er det ikke alltid at vennskap består eller at relasjoner blir ødelagt. Det koster å være åpne og ærlig. Det har sin pris, og jeg har fått kjenne på det den siste tiden. Det gjør meg til tider veldig trist og lei meg. Det kommer fort en del tårer og vonde tanker i hodet mitt.
Men jeg kan ikke leve annerledes. Jeg må få lov til å være meg selv. Så får alle andre også velge sin egen livsvei uten at jeg blander meg inn i det. Vi er forskjellige mennesker alle sammen. Jeg må respektere at noen tenker annerledes enn meg om psykisk helse og åpenhet. Det er helt i orden. Men jeg skulle ønske at jeg kunne fått samme respekten tilbake. Det er ikke alltid det er slik. Jeg har heldigvis veldig mange flere som er med meg enn mot meg. Men det er likevel veldig trist når jeg får informasjon om at jeg er mislikt. Det er vanskelig for meg å tenke på. Da merker jeg virkelig at fortiden min virkelig har kostet meg mye. Men det kan ikke nytte å grave seg ned i mismot. Jeg må bare fokusere på det som er bra i livet mitt, og på de som bryr seg om meg.
Jeg skriver ikke om dette for å få sympati. Jeg vet at man må regne med reaksjoner. Det har jeg sterk nok rygg til å bære. Men jeg har likevel en sjel og et hjerte. Det er vondt å vite at det baksnakkes. Jeg er ikke annet en et menneske, og det går inn på meg samme hva jeg gjør. Det er slik det er. Jeg er ikke laget av stein. Nok en gang forsøker jeg å jage vekk de vonde tankene. Jeg må være sammen med mennesker som er glad i meg, og som vil meg vel. Det kommer til å gjøre meg sterkere atter en gang. Jeg skal gå frustrasjonen av meg ute i naturen. Jeg skal slippe ut de tårene som kommer. Da blir man lettere i sinn etterpå. Jeg vet hva som kommer til å hjelpe meg videre. Det får ta den tiden som det tar. Jeg skal jobbe meg gjennom det på min egen måte.
Vi blogges!
