Livet er en spennende reise. Noen ganger mister jeg pusten. For opplevelsene og følelsene blir så altfor sterke. Til tider så har jeg lurt på om det virkelig kommer til å bli bedre. Jeg har ledd og grått. Jeg har kjent på stolthet og svik. Jeg har opplevd glede og sorg. Det har vært en skikkelig berg og dalbane. Mange bratte motbakker som har tatt lang tid å gå. Det er det som er livet. Man vet ikke hva som møter en. Vi må ta det der og da. Komme oss gjennom det. Finne neste veikryss, og foreta valg. Forsøke å finne en retning som gir fremgang.
Jeg har hatt mye motgang i livet. Men det har gjort meg sterk. Jeg tåler harde stormer. Jeg vet hva som har skjedd, og har lært på den brutale måten. Selv om jeg faller sammen iblant, så vet jeg at det kommer til å bli bedre tider atter en gang. For det ordner seg alltid. Man kommer seg opp igjen. Livet fortsetter, og jeg henger med så godt jeg bare kan. Jeg velger å se på mine erfaringer som en ressurs. For jeg vet at veldig mange mennesker sliter akkurat slik som jeg gjorde. Det er godt å kunne gi dem et håp.
Jeg har forhåpentligvis god tid på meg. Veien blir til mens man går. Jeg føler meg trygg på at det vil bli bedre. For jeg er trygg og elsket. Jeg har fått en base som holdet meg i balanse. Med mennesker som er glad i meg, og som vil meg vel. Det er en gave som jeg er evig takknemlig for. Det er godt at vi ikke vet alt på forhånd. Livet har gitt meg mange smeller. Men det har også gitt meg muligheten til å bli mamma. Jeg har fått oppleve kjærligheten i voksen alder. Det er spennende å leve.
Vi blogges!