Det er vondt å få angstanfall. Det er faktisk det aller verste jeg vet for tiden. For det setter meg ut av spill, og jeg mister kontrollen over mitt eget følelsesliv. Det har medført at jeg mange ganger unngår ting som muligens kan trigge meg. Det kan være helt vanlige situasjoner som andre ikke tenker over. Jeg har mine minner, og det kan sette meg ut av spill. Jeg har for eksempel sett veldig lite på OL denne gangen. Jeg vil ikke gå i detaljer, men det å se sport på tv minner meg veldig mye om situasjoner i fortiden min. Dermed lot jeg redselen for å få angstanfall overvinne gleden over å se på ekte idrettsglede. Men jeg fant ut at dette kan ikke fortsette slik. Så i helgen tok jeg meg sammen, og så på OL her hjemme. Faktisk så stod jeg opp kl 07.00 for å se stafetten på søndag. Det gikk veldig fint.
Det handler om redsel for å miste kontrollen. Jeg er kontrollfrik på veldig mange ting. Det gjelder nok aller mest på meg selv. Jeg vil så inderlig gjerne slippe de utbruddene som er så inderlig vonde. Men når jeg verner meg selv fra dem, så blir kroppen min aldri overbevist om at dette er trygt. Jeg må derfor stadig vekk utsette meg selv for disse triggerne, og overbevise kropp og sjel om at det er gode tider nå. Det høres sikkert veldig rart ut. Men det er slik det er å leve med traumer. Man går hele tiden litt på tå hev, og er engstelig for å miste kontrollen. Man vil jo ikke vise alle sammen at angsten tar overhånd. Det føles som et nederlag. Jeg snakker åpent om det, men ønsker jo ikke at andre skal se meg når det herjer som aller verst.
Jeg ønsker å bli så frisk som mulig! Da må jeg jobbe meg gjennom alle de triggerne som finnes der ute. Det kan ikke nytte å gjemme seg vekk for alltid. Noen ganger må jeg skjerme meg selv. For jeg vil jo fungere som mamma og ektefelle. Dessuten kan man ikke overvinne alt på en gang. Det kommer til å ta lang tid. Men jobben må gjøres litt og litt hver dag. Jeg skal ikke gjemme meg vekk. Jeg skal jobbe meg gjennom det som er vanskelig. Det fortjener både jeg og mim familie. Altfor mange år av livet mitt har vært vonde og vanskelige. Nå er det på tide å snu den trenden for godt!
Vi blogges!
