Jeg lever med angst i min hverdag. Det er ganske slitsomt. Noen dager merker jeg nesten ikke noe til det. Andre dager kan jeg våkne med angsten i magen. Det er da det er vanskelig å leve med angsten. For den setter seg noen ganger fast i systemet. Det kan være vanskelig å bli kvitt den igjen. Jeg kan gå med det i lang tid. Som regel blir det så vanskelig til slutt at jeg må gråte en skvett, og vare kapitulere litt. Men så går det sakte med sikkert over. Jeg har gode perioder og vonde perioder. Nå har jeg hatt en litt tung periode, og det liker jeg ikke noe særlig. For det suger krefter fra meg. Jeg trenger de kreftene til andre ting. Men jeg kjemper meg videre, og der kommer bedre tider.
De gode periodene er så herlige! Når jeg kan stå på, og virkelig føle meg helt på topp. Det gir meg påfyll til de vonde dagene mine. Jeg har behov for å gjøre fornuftige ting for samfunnet. Jeg vil ikke bare være en pasient. Jeg vil jobbe meg gjennom de vanskelige tingene. Da kan jeg bidra bedre på min egen måte. Men det er godt å se at jeg fungerer bedre og bedre. Det kommer seg sakte men sikkert. Jeg har mer selvtillit, og vet at ting ordner seg etter hvert. Jeg får ikke panikk lenger når de vonde dagene kommer. Jeg vet at det vil snu igjen. Det handler om å bruke de verktøyene som jeg har. Dersom jeg slurver, så tar det lenger til å bli bedre igjen.
Folk som ikke har angst, sliter med å forstå hvor slitsomt det faktisk er. Mange tror at vi bare later som at vi er syke eller slitne. Men det trenger ikke å være tilfelle. Jeg kaster ikke inn håndkleet uten at det er helt nødvendig. For jeg vil bidra på samme måte som alle andre. Jeg liker ikke når sykdommen gjør at det må settes på pause. Jeg tar kampen gang på gang. Angsten skal ikke få ta overhånd over hverdagen min. Jeg har så mange verktøy som vil hjelpe meg, og det er jeg veldig glad for. Det gjør nemlig at jeg kan jobbe meg videre!
Vi blogges!
