Jeg kan ha smerter i kroppen. Det er slitsomt og ubehagelig, men det går likevel stort sett greit. Jeg har lært meg til å leve med kroniske sykdommer. Men den indre smerten er den aller verste. Den som til stadighet blir trigget frem. Den som gjør meg så inderlig sårbar og liten. Som velter bort all min trygghet i meg selv. Jeg kan ikke fordra den. Det er ikke noe som ødelegger mer en den. Men jeg kan ikke bruke energi på å hate. Det fører ikke noe godt med seg i det hele tatt. Jeg mener likevel det er lov å si at man misliker det. For når angsten herjer med meg, så vil jeg aller helst bare slippe unna. Det er en smerte som nesten ikke kan beskrives med ord. Jeg mister kontrollen over kroppen min, og det er i seg selv veldig skummelt for min del. Jeg har nemlig blitt en kontrollfrik som virkelig sliter dersom jeg mister fotfestet.
Jeg reiser meg kjapt når jeg faller. Det varer ikke så veldig lenge. Men det er ikke dermed sagt at det gjør mindre vondt. Jeg har bare lært meg til at det er slik livet mitt er i perioder. Jeg elsker de gode dagene. Og jeg sliter når de vonde dagene kommer min vei. Det er en berg og dalbane som jeg ikke liker så veldig godt. Jeg gleder meg til å bli enda mer stabil med tiden. Det er heldigvis god fremgang hos meg, så jeg føler meg trygg på at livet skal bli enda bedre med tiden. Det som er dumt, er at jeg må gjennom mange vonde episoder før jeg kommer dit. Jeg må nemlig lære denne kroppen at det ikke er noe som er farlig eller feil lenger. Jeg har det trygt og godt sammen med min familie. Livet er i ferd med å komme i balanse.
Å leve med psykiske utfordringer er ikke lett! Det ville vært løgn å si noen annet om den saken. Men jeg har valgt å leve. Jeg vil ha et godt liv fremover. Da må jeg fokusere på det som er godt i livet mitt. Jeg må komme meg gjennom terapi og traumer. Jeg vil ha en vanlig hverdag. Jeg kan takle stive ledd og vonde muskler. Men det er verre når hjertet mitt brister. Jeg har vært gjennom mange harde kamper opp gjennom disse årene. Men jeg føler at jeg på mange måter har kommet ganske bra ut av det. Det finnes nemlig ingen vinnere. Men vi har kommet oss videre på vår måte.
Vi blogges!