Jeg jobber meg gjennom veldig mange traumer og negative opplevelser i terapien min. Det kan til tider være veldig vanskelig å håndtere. Følelsene blir dratt frem i lyset, og man blir nødt til å kjenne på de atter en gang. Jeg kan bli sint og veldig trist. Jeg kan kjenne på kvalme og ubehag. Det kan være nesten for smertefullt noen ganger. Men hver eneste gang jeg bearbeider et traume, så tar jeg et lite steg fremover. Det er ikke alltid jeg merker det selv. Men mentalt så kommer jeg et lite steg videre. Det er utrolig viktig for meg. Jeg vil videre i livet, og jeg vil nyte det livet jeg har nå. Men så må min gamle bagasje ryddes i underveis. Det er e veldig vanskelig prosess til tider. Jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal forklare det for dere. Men sånn er livet mitt. Jeg kan ikke rømme fra de skadene som jeg er blitt påført. Livet har gitt meg mange sår. Noen av sårene har grodd, og etterlater seg arr. Men noen sår er fortsatt ikke grodd.
Hver gang jeg jobber meg gjennom dette, så vil kroppen min få en beskjed om at det er over nå. Jeg gir meg selv muligheten til å leve livet her og nå. Det er ikke noe som kommer enkelt for meg. Jeg kommer alltid til å bære dette med meg. Men jeg kan redusere vekten av det som er vondt. Når jeg rensker opp i sjelen min, så vi det gode få mer plass. da kommer tryggheten mer og mer på plass, og jeg våger å være meg. Jeg har kommet veldig langt på vei, men har en del igjen. Det er mange ting som jeg ikke deler her. Det forblir privat. Men dere skal vite at jeg virkelig forsøker å komme meg videre i livet. Det er nemlig i dette livet jeg vil være tilstede med hele meg. Jeg har lyst til å by på meg selv, og derfor er jeg frimodig og synlig. Selv om jeg har en psykisk diagnose, så er jeg som alle andre. Jeg vil ha det kjekt, og leve livet til det fulle. Jeg må bare jobbe litt mer med meg selv først.
Jeg vandrer videre, og det går fremover. Det går kanskje ikke så kjapt som jeg skulle ønske. Men det aller viktigste er at jeg faktisk gjør den jobben som behøves for å komme videre! Det fortjener jeg. Det fortjener mann og barn, familie og venner.
Vi blogges!