Jeg levde i veldig mange år med en maske. Jeg lot som om alt gikk veldig fint, og at det var normale tilstander i mitt liv. Det var ikke tilfellet. Jeg valgte å holde ting for meg selv, og heller ta alt på mine skuldre. Det var en av de verste valgene jeg noen gang har gjort. For det medførte veldig mye vondt i veldig mange år. Men til slutt så sprakk alt sammen, og krisen var et faktum. Jeg har tenkt veldig mye over hvorfor jeg valgte stillheten. For det er vanskelig for meg å skjønne. Jeg har alltid vært ganske åpen som person. Men det ble bare et skuespill med uendelig mange akter. Det føles ikke noe godt. Det er faktisk veldig vanskelig for meg å tenke over. Jeg kjenner at sårene begynner å blø igjen inni meg. Men det er viktig for meg å komme gjennom det. For jeg må tilgi meg selv. Jeg kan ikke gå rundt å være sint. Det hører heldigvis til fortiden, og mitt liv er helt annerledes i dag!
Det er ikke alt man snakker høyt om. Jeg vet det så altfor godt. Men jeg vet at det var veldig viktig å kaste bort den masken. Jeg måtte leve ekte. Selv om det var veldig sårt og vanskelig. Jeg kunne ikke holde ting inni meg lenger. Det var på tide å slippe ting frem i lyset, og ta de grepene som var nødvendige. Jeg har lært veldig mye i disse årene. Det har vært en skikkelig berg og dalbane med masse følelser. Men jeg velger å leve uten maske. Jeg vil være meg selv på godt og vondt. Det handler om retten til å være seg selv. Jeg kan ikke få sagt hvor mye det betyr for meg. Å bli elsket akkurat slik som jeg er. Det er den aller beste medisinen for meg. Jeg har blitt kjent med meg selv helt på nytt igjen. Jeg har oppdaget sider ved meg selv som jeg ikke ante eksisterte. Jeg har hatt noen harde, men likevel spennene år.
Jeg har valgt å prate ut om livet mitt. Det har vært en vond og vanskelig ting. Men jeg har kommet meg gjennom det. Det har kostet meg veldig mange tårer, men jeg bærer ikke på hemmeligheter lenger. Jeg har snakket ut i trygge omgivelser. Da føltes kroppen min mange kilo lettere. Det er veldig viktig å snakke ut om traumer og vonde opplevelser. Jeg vil ikke ha en slik vond verkebyll inni meg lenger. Derfor har jeg tatt imot profesjonell hjelp, og går i terapi. Der kan jeg snakke uten filter. Jeg vet at det forblir der. Jeg kan være veldig sliten, men det er så utrolig viktig å komme seg gjennom disse prosessene. For jeg vil ha et langt og godt liv sammen med mine kjære!
Vi blogges!