Jeg må overvinne frykten!

Jeg har kommet veldig langt i veldig mange prosesser. Men jammen meg er der fortsatt nok at ting som jeg må jobbe meg gjennom. For det er dessverre ikke alt som er like godt bearbeidet enda. Jeg har noen frykter som jeg ikke ønsker å ha resten av livet. Det er flaut å erkjenne det, men de finnes altså fortsatt. Noen ganger føler jeg meg veldig liten. Det er som om jeg krymper sammen som en liten klump når jeg møter det som jeg er redd for. Hvorfor skal jeg slite sånn med selvtilliten enda? Det er så utrolig frustrerende for meg. Jeg har jobbet meg gjennom veldig mye, men likevel så kommer det frem ting som ødelegger for meg i min hverdag. Men jeg har bestemt meg for å komme meg helskinnet gjennom disse tingene. Mitt liv skal ikke være styrt av en utrolig dum frykt! Jeg er sjefen i livet mitt, og det skal ikke styres av gamle traumer.

For å kunne vinne over frykten, så må jeg eksponere meg for den. Det kan ikke nytte å bare snakke om det. Jeg må faktisk oppsøke det som er vanskelig, og lære kroppen min at dette er helt ok. Det koster meg mange krefter, og noen ganger blir jeg helt utslitt av det. Men eksponeringsterapi hjelper i det det lange løp. Jeg har gradvis eksponert meg selv, og da har fremgangen kommet sakte men sikkert. Jeg vet ikke alltid om det vil lykkes, men jeg velger som regel å forsøke. Det kan handle om store ting, og om små ting. Jeg har for eksempel ikke vært på stranden en sommerdag på veldig mange år. For i mitt hode så er jeg altfor stygg til på kunne ligge der og sole meg. Jeg innbiller meg at alle ser på meg, og at alle tenker at jeg er både feit, ekkel og stygg. Det handler om gamle ord som stadig gjør meg liten og svak.

Denne sommeren skal jeg eksponere meg for strandlivet. Jeg skal manne meg opp, og forsøke å kose meg på stranden. Det kan godt hende at det går veldig fint. Men det kan også være at jeg flykter hjem i angst. Det vet jeg ikke før jeg har forsøkt noen ganger. Men jeg kjenner at magen knytter seg mens jeg skriver om dette. For jeg gruer meg skikkelig. Det er ikke tull. Jeg er redd. Jeg vet at jeg mest sannsynlig kan ligge der i fred uten at noen bryr seg i det hele tatt. Men hele kroppen min stritter i mot, og sier at nå gjør du noe som er skrekkelig galt! Jeg merker at dette må jeg manne meg skikkelig opp til. Jeg vet ikke når jeg er klar til det. Men en dag skal jeg gjøre det!

Vi blogges!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg