Det aller verste jeg vet, det er når folk ikke tar meg på alvor! Jeg blir så inderlig lei meg når jeg merker at folk ikke tror på meg, eller snakker nedlatende om meg. Jeg har en fortid som jeg sliter med, og har valgt å være åpen om det. Jeg skjønner godt at det kan virke litt spesielt for mange. For vi snakker ikke egentlig høyt om slike ting i det offentlige rom! Men det provoserer meg også veldig mye. For jeg forteller ikke min historie for at Du skal synes synd på meg. Jeg forteller fordi vi er mange som har opplevd vanskelige ting, og vi trenger å få lov til å snakke om det. Det skal ikke ties i hjel lenger. Jeg merker på hele kroppen min at åpenhet hjelper. Det letter byrden som jeg bærer med meg gjennom livet mitt. Derfor føles det veldig vondt når man kanskje ikke blir trodd eller forstått.
Vi er mange som sliter med psykiske utfordringer i hverdagen! Det er viktig for oss alle sammen at vi blir tatt på alvor. Livet har gitt oss ulike utgangspunkt, og vi må jobbe oss gjennom hverdagen på best mulig måte. Det er utfordrende nok å skulle takle samfunnet vårt. Når man i tillegg har en ryggsekk som føles vel tung iblant, så røyner det kanskje på iblant. Da må vi bli tatt på alvor, og motta den hjelpen som vi faktisk trenger der og da. Jeg har en psykisk diagnose, men jeg vil behandles helt normalt. Det eneste jeg ønsker, er at du tar mine beskjeder på alvor dersom jeg sliter. For angsten kan komme når som helst. Jeg vet det ikke selv engang. Plutselig er den der, og ødelegger min indre ro og stabilitet der og da.
Da trenger jeg kanskje en hånd å holde i, eller en skulder å gråte på. Kanskje merker du at jeg blir på gråten, og aller helst bare vil forsvinne. Ikke gå fra meg da! Våg å ta meg på alvor, og vær en venn som lytter. Som tørr å stå i det sammen med meg. Men som lar meg på bestemme tempoet. Jeg føler meg heldigvis trygg blant mine venner. Jeg vet at de vil hjelpe meg dersom jeg sliter. Og jeg ønsker at mine medsøstre/brødre også skal få oppleve det samme som meg. Ta oss på alvor!
Vi blogges!