Jeg bærer på veldig mange følelser inni kroppe min. Det gjør vi alle sammen. Men det er ikke alltid vi tenker like mye over det. Jeg har vært helt nødt til å tenke over mine egne følelser de siste årene. Jeg forsøker etter beste evne å gå inn i det som er vondt og vanskelig. Men jeg har en tendens til å rømme vekk fra det raskest mulig. Det er fordi det gjør så utrolig vondt å være i det. Jeg vil aller helst slippe å ta inn over meg alt som har skjedd, og hvordan alt henger sammen. Det er en beskyttelsesmaske som kommer på, og jeg rømmer vekk i alt annet. Jeg finner mange ting som tar tiden min, og som holder meg i aktivitet. Da slipper jeg på en måte å stå i det som er så vanskelig. I terapi fikk jeg det servert rett i ansiktet, og det var vondt å måtte innse sannheten i det som ble sagt til meg. Jeg snakker åpent om mange tind. Men jeg unngår å kjenne etter sånn helt på ordentlig.
Hvis jeg bryter sammen i tårer, så tar jeg meg veldig kjapt inn igjen. Jeg burde gråte skikkelig ut, men jeg kjemper meg inn igjen veldig kjapt. Jeg orker liksom ikke å stå i det når det er som aller verst. Jeg er redd for at jeg ikke skal stoppe å gråte, og at depresjonen vil komme med full tyngde. Nå må jeg forsøke å snu litt på det. Jeg må tillate meg selv å være trist iblant. Det er helt ok å gråte en del iblant. Jeg trenger ikke være så fryktelig hard og tøff mot meg selv hver eneste dag. Det har jeg ikke godt av. Det vonde må få lov til å komme ut av denne kroppen. Jeg vet at dette ikke kommer til å bli enkelt å fikse. Det vil være en prosess som jeg må leve med resten av livet. Jeg kan nemlig ikke regne med at jeg blir kvitt alt som har skjedd med meg i livet. Det handler mer om å finne en god balanse i hverdagen. Jeg må tillate meg selv å være sårbar og lei.
Jeg har valgt åpenhet. Men jeg har kanskje ikke valgt å være skikkelig åpen mot meg selv. Jeg har holdt meg fast, og kjempet meg gjennom livet. Nå må jeg sakte men sikkert la alt få komme ut av meg. Jeg har lov å være sint og lei. Jeg trenger ikke å alltid prestere så utrolig mye hver eneste dag. Der bor masse innesperrede følelser i denne kroppen her. Jeg kan ikke åpne opp for alt på en gang. Men sammen med terapien så skal jeg komme meg gradvis gjennom det. Jeg gruer meg faktisk ganske heftig til denne prosessen, men jeg har innsett at det må gjøres.
Vi blogges!