Jeg forsøker å bli flinkere til å slippe ut tårene. Det har nemlig blitt slik at jeg alltid prøver å være så fryktelig sterk hele tiden. Da jager jeg vekk tårene veldig fort. Men i terapien har vi kommet frem til at jeg må la tårene slippe ut. Ikke hele tiden, men iblant. I dag kjente jeg det i magen da jeg våknet. Her skjer ting på privaten som ikke alltid er så enkle å takle. Jeg kjente at jeg var både trist og motløs. Men jeg kom meg i gang med dagen. Jeg kjørte på som vanlig. Men så kom plutselig trangen til å gråte. Så da jeg stod i dusjen, så lot jeg bare tårene få trille nedover kinnene mine. Det var ikke noen som kunne se eller høre meg der. Jeg var alene, og følelsene mine ble så sterke. I begynnelsen var jeg redd. For når jeg gråter så føler jeg meg så inderlig svak og sårbar. Men jeg holdt hodet kaldt, og lot tårene få komme ut. 

Det var på tide. Jeg merket nemlig en lettelse etter bare noen minutter. For vi må tømme den tåretanken iblant. Jeg har alltid vært et følelsesmenneske, så det er kanskje litt merkelig at jeg sliter med å gråte. Men jeg er så livredd for å bli svak. Jeg tillater ikke meg selv å kjenne skikkelig etter. Det er noe som jeg må jobbe med fremover, og som virkelig er krevende for meg å gå gjennom. Da jeg brøt fullstendig sammen i 2014, så skjedde der nemlig noe som skadet meg ytterligere. Jeg måtte nemlig kjempe for andre enn meg selv da jeg var aller lengst nede. Samfunnet er nemlig slik at en forelder ikke skal bli psykisk utbrent. Da må man i full fart komme seg på beina slik at man får fred til å være en familie. Det føles veldig vondt og skremmende for meg. Så derfor er jeg livredd for å falle sammen. Jeg føler at jeg må være sterk hele tiden, og alltid ligge i forkant med alt. Det sier seg selv at det ikke går i lengden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå har jeg tatt hull på denne byllen i terapien. Det føles veldig hardt og skremmende for meg. Men samtidig så har jeg forstått hvorfor jeg reagerer slik som jeg gjør. Nå har jeg erkjent overfor meg selv hva som egentlig er grunnen til min redsel. Vi har det trygt og godt her i Mandal, og der er ikke noen farer som truer oss lenger. Men jeg er likevel i alarmberedskap hele tiden. For jeg har opplevd det så nært på kroppen min da jeg allerede var nede for telling. Jeg kjemper derfor enda for å bli sikker på at jeg er god nok. Jeg håper inderlig at terapien kan hjelpe meg til å bli litt mer avslappet. Jeg må senke ned skuldrene iblant, og bare være meg. Jeg trenger så inderlig de pusterommene hvor jeg kun er Wenche.

Vi blogges!