Licensed from: Free-Photos pixabay.com
For noen uker siden deltok jeg på et sommer arrangement her i Mandal. Og det går vanligvis helt fint for meg. Men det hadde vært en veldig travel dag, og jeg merket på meg selv at jeg var litt urolig inni meg da jeg dro ned dit. Jeg tenkte med meg selv at det kommer til å gå over. Men jeg tok dessverre inderlig feil. Jeg fikk store problemer med angst og uro. Jeg forsøkte å finne roen sammen med venner som jeg er trygge på. De merket at jeg ikke var helt meg selv. Og faktisk så kommenterte en av dem allerede ved ankomsten at jeg slet med pusten min. Jeg forsøkte å henge med så godt som mulig. Vi fikk mat, og jeg tenkte at nå blir det sikkert bedre bare jeg får i meg mat. Jeg spiste godt, men så ble det bare enda verre. Jeg bestemte meg for å trekke meg litt tilbake, for å få ro til å finne mitt indre pusteanker. Jeg kunne nemlig kjenne at jeg slet med å puste skikkelig ned i magen.
Licensed from: 1475341 pixabay.com
Det ble ikke noe bedre da jeg gikk der for meg selv. Jeg kjente at det var rett før jeg ville begynne å hyperventilere. Da innså jeg at det var på tide å avbryte, og rett og slett komme seg hjem til den trygge basen min. Det føltes som et skikkelig nederlag da jeg måtte gi meg. Og jeg gråt da venninnen min gav meg en klem før jeg dro. På vei tilbake til bilen min rant tårene nedover kinnene mine mens jeg pustet kjapt og hardt. Jeg måtte jobbe så hardt for å få kontroll over pusten. det var forferdelig skummelt, og jeg har ikke opplevd det sånn før. Men der kom altså et skikkelig stort angstanfall denne dagen. Jeg satt helt rolig noen minutter i bilen. Jeg måtte ha kontroll over pusten før jeg kunne kjøre hjem. Der og da så føltes det som om jeg hadde tapt kampen mot angsten. Jeg ble skikkelig lei meg selv om jeg vet det var riktig beslutning å bare dra hjem.
Licensed from: Free-Photos pixabay.com
Vel hjemme fikk jeg roet meg ned. Men det tok veldig lang tid, og jeg var lei meg. Dagen etterpå var også veldig tung å komme seg gjennom. Men så har det gått sakte fremover igjen. Men det var skikkelig skummelt å oppleve det så sterkt. Det var nummeret før jeg fikk skikkelig pustetrøbbel i all offentlighet. Jeg må ta enda mer hensyn til helsen min. Det er ikke noe annet som hjelper.
Vi blogges!