Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde lengre lunte. Jeg merker nemlig at jeg ganske kjapt kan bli både hissig og irritert. Det er ikke noe som jeg liker ved meg selv, og jeg forsøker å jobbe meg gjennom det. Men det er så mange ting som skjer rundt meg, og jeg blir veldig sliten iblant. Da er det ekstra vanskelig å holde seg sindig og rolig til enhver tid. Jeg kan ikke noe for at min slitasje nå er ganske synlig for de som bor sammen med meg. Det har blitt mange påkjenninger over lang tid, og jeg er rett og slett sliten på innsiden. Det handler om mange ting som jeg ikke kan eller vil utdype mer om her på bloggen min. Heldigvis så er vi sammen om det, og jeg har en veldig god støtte i min kjære ektemann. Det er deilig å kjenne at man er to om tingene.
Jeg kan ikke trykke på en knapp, og så forsvinner alt stresset. For stresset handler ikke om de ytre tingene som jeg bestemmer over selv. Det ligger dypere enn som så. Jeg skal derfor forsøke å få litt mer hjelp via terapi, musikk og fysisk aktivitet. Det blir de viktige faktorene som skal hjelpe meg gjennom denne perioden. Når alt kommer til alt så er jeg veldig sterk, og skal klare meg gjennom alt sammen. Det er lov å kjenne på at man er mentalt sliten iblant. Jeg liker ikke erkjenne det, men jeg er jo ikke en robot. Noen ganger må man bare innse at kreftene minker fælt, og at man trenger litt ekstra pause fra livet. De pausene som er vanskelige å få, men ekstra viktige å nyte.
Jeg er heldig som allerede får god hjelp. Jeg har en flink terapeut. Jeg er godt i gang med musikken igjen sammen med flotte mennesker hver uke. Jeg trenger litt mer fysisk aktivitet i hverdagen, og det er der jeg sliter aller mest. Men jeg må finne frem det jeg har av motivasjon, og komme meg skikkelig i gang med moderat trening igjen. Det er noe dritt når man ikke klarer å ha den gnisten som man trenger. Jeg begynner på nytt igjen atter en gang. For jeg har en kropp som virkelig trenger hjelp. Et steg om gangen.
Vi blogges!
