Det har vært noen heftige uker den siste tiden. Og jeg vet hva det er som holder meg i gang for øyeblikket. Det er musikken som holder meg på beina. Hver tirsdag og fredag kommer jeg meg av sted til musikkterapi. Der kan jeg spille og synge sammen med herlige mennesker. Alle har et ønske om å spille og synge sammen med andre. Vi får teste ut mye forskjellig, og jeg elsker det. Noen ganger får jeg synge masse, mens andre ganger spiller jeg mye. Jeg kan spille piano eller slagverk. Det er gøy når de andre rocker skikkelig, og jeg forsøker å henge med på trommene. Det er noe som jeg ikke har særlig erfaring med, men det er veldig kjekt. Det kommer godt med at jeg spilte skarptromme i korps i barndommen når det kommer til takt og rytme.
Men jeg elsker å synge sammen med et helt band. Det er noe som jeg alltid har drømt om, og som jeg gleder meg til å fortsette med. Det gir meg en mestringsfølelse, og en trygghet som er så deilig. Jeg kan få teste ut nye sjangre, og jeg våger å kaste meg ut i det med hele meg. Jeg er så uendelig glad for at det er mulig å få oppleve dette. Når jeg klarer å legge alt annet til side, og bare leve gjennom musikken der og da. Det er noe som jeg virkelig trenger i min hverdag her og nå. Jeg vet at det kommer mange harde tak fremover. Så jeg er helt nødt til å kunne holde på med musikken. Min mentale helse bedrer seg veldig etter noen timer med musikkterapi.
Det er mange ganger nesten som om jeg vil gråte en skvett av ren lykke mens vi holder på. For jeg kan kjenne at musikken kommer fra hjertet, og da blir det så sterkt. Jeg våger så uendelig mye mer enn før. Det er som om en del stengsler er revet ned, og jeg klarer å gi meg hen til musikken der og da. Tenk at jeg faktisk skal få ha min egen konsert 19.oktober her i Mandal. Det er noe som jeg bare gleder meg til. Der er ikke noen nerver enda, men bare en forventning og spenning. Nå får jeg endelig holde på det som jeg elsker aller mest. Jeg er klar til å kaste meg ut på scenen, og gi alt til publikum!
Vi blogges!