Det har skjedd en ganske radikal endring i samfunnet når det kommer til åpenhet rundt psykisk helse. Og man hører til stadighet om kjendiser som forteller om sine egne utfordringer innenfor sin psykiske helse. Men så er spørsmålet om dette virkelig egentlig hjelper mannen i gata så utrolig mye. For er virkelig psykisk helse blitt mindre tabubelagt? Jeg vil faktisk svare både ja og nei på dette spørsmålet. For jeg ser begge deler i min hverdag. Jeg er svært glad for at der prates mye mer om psykisk helse i samfunnet vårt. Det er absolutt en veldig fin ting. Men noen ganger føler jeg at man glemmer litt hvordan hverdagen egentlig er for de aller fleste. De som sitter hjemme fordi de ikke våger å gå ut alene. Alle de menneskene som sliter med ensomhet fordi de fortsatt ikke våger å erkjenne overfor andre at man sliter med psykiske utfordringer. Eller hva med de som møter veggen, og som faktisk sliter i mange år for å komme seg opp igjen på beina. Jeg tror ikke at de blir møtt med den åpenheten og rausheten som man ønsker. Jeg prater med mange mennesker om psykisk helse. Og jeg vet at veldig mange enda føler at de ikke kan snakke høyt om at de sliter. For de orker ikke stigmatisering.
Tror vi at vi har kommet lenger enn det som egentlig er tilfelle? Ja jeg tror kanskje vi har lett for å klappe oss selv på skulderen, og tenke at nå er vi jammen blitt flinke til å snakke om psykisk helse overalt. Det er fint at kjendiser står frem, og viser at de har en vanlig psyke og at de møter på ,motstand. Men jeg tror ikke at det gjør det enklere for en vanlig person. For det enkle mennesket mangler ofte et nettverk eller jobb. Man er kanskje uten familie, eller så har man mistet kontakten med de som engang stod en nær. De får ikke tusenvis av støttemeldinger og heia rop dersom de viser sårbarhet. De står alene med alle de vonde tankene og følelsene. Jeg mener at vi må innse at vi har en stor jobb som gjenstår. Åpenhet i sosiale media og på tv er viktig. Men vi må ned på landjorda, og ta oss av naboen eller venninna vår som faktisk sliter med å hente inn posten i hverdagen eller å gå på butikken. Hele Norge kan prate varmt om psykisk helse. Men vi føler oss fortsatt alene når vi står i psykiske utfordringer.
Det kan være at jeg provoserer noen med dette innlegget. Men jeg mener det er viktig å snakke høyt om dette. Jeg lever selv med Post Traumatisk Stress lidelse. Nå har jeg skrevet åpent om dette på bloggen min i flere år. Men jeg får enda inn kommentarer om at jeg virkelig er modig som gjør dette. Folk mener at jeg er så tøff som faktisk våger å erkjenne det på internett. Og jeg er en vanlig dame som slettes ikke er kjendis. Men jeg velger å være åpen fordi jeg ønsker å ufarliggjøre psykiske lidelser i samfunnet vårt. Det koster meg litt å være åpen. Men det er noe av det mest riktige jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg tenker nemlig at vi alle sammen kan bidra på vår egen måte for å fjerne stigmatiseringen og tabuet!
Vi blogges!
Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!
