Jeg tror vi alle sammen er født med et ønske om å være god nok. God nok for oss selv. God nok for andre. Vi ønsker å være et godt menneske som fikser livet. Og vi er laget slik at vi trenger å kjenne på det å bli anerkjent og akseptert slik som vi er som mennesker. Vi ønsker å få ting til, samme om det er stort eller smått. Jeg har i alle år lagt et skikkelig press på meg selv. Et umenneskelig press. For jeg vil så inderlig gjerne at jeg skal være god nok. At folk skal bli imponert, eller ha et godt inntrykk av meg. Men jeg har en jobb å gjøre. For min verdi som menneske ligger ikke i de tingene i det hele tatt. Jeg trenger ikke være best , eller et supermenneske for å ta i mot kjærlighet og respekt fra andre. Jeg skal bare kunne være meg. På godt og vondt.
Det ligger i meg fra jeg vokste opp. Et evig fokus på å prestere. For ingen skulle kalle meg dum. Jeg visste at jeg var stygg(da jeg ble mobbet hele tiden), og jeg skulle i hvert fall ikke kalles for dum i tillegg. Dermed har jeg alltid presset meg selv til det ytterste. Jeg fikk gode karakterer etter hvert, og jeg har prioritert jobber med masse ansvar. Jeg lot jobbene mine komme først i all for stor grad. Det angrer jeg skikkelig på i dag. Verdifull og kjekk erfaring på en måte. Men presset jeg la på meg var altfor stort i forholdt til hjemmesituasjon og kropp. Jeg pushet det altfor langt. Og smellen som kom var nådeløs og stor.
Heldigvis har jeg lært masse siden den gang. Jeg er blitt mer og mer fokusert på at jeg er god nok! Jeg er åpen og kreativ. Jeg mestrer masse nytt. Jeg har oppdaget sider ved meg selv som jeg ikke ante at eksisterte i det hele tatt. Jeg vet at mange ting må settes bort for godt. Jeg må priorotere annerledes nå enn før. Men det er en jobb som jeg virkelig ønsker å gjøre. For jeg fortjener faktisk å ha mange gode år med mine kjære her på Sørlandet. Og da må jeg ta enda bedre vare på meg selv! Det er min største jobb fremover. Å ta godt vare på meg selv, og mine kjære. Det er verdens viktigste jobb!
Jeg har virkelig tenkt masse på akkurat dette. Skal jeg komme tilbake på bloggen min igjen. For sannheten er at jeg virkelig har savnet den. Jeg trengte en pause for å kjenne på hva jeg egentlig ville. Jeg måtte finne ut hvorfor bloggen tappet meg for energi på slutten. Jeg vet svaret. Jeg la et altfor stort press på meg selv. Et press til å levere mange innlegg. Ett press til å publisere innlegg på visse klokkeslett fordi jeg trodde mennesker der ute forventet det. Ett press som jeg virkelig klarte å fikse til helt selv. Derfor er jeg mer reflektert denne gangen. For jeg vil ikke at bloggen skal styre meg. Jeg skal styre bloggen, og publisere kun fordi jeg ønsker å formidle noe. Så alt jeg vet er jeg starter opp bloggen min igjen i kveld, så får vi se hvor ofte den blir oppdatert fremover. Noen ganger trenger man en skikkelig pause for å sortere aller tankene om eget liv, og hva det skal inneholde.
Jeg har hatt god tid til å tenke over situasjonen min. Jeg har slitt med min fysiske helsetilstand, og den er til tider svært smertefull og krevende å håndtere. Men jeg får god hjelp gjennom trening, og en flink fastlege. Revmatiske lidelser kan jeg ikke forvente å bli kvitt. Jeg må heller forsøke å lære meg å leve med dem på en god måte. Det tar tid. Det har vært en del tårer og fortvilelse i sene nattetimer med smerter. Men jeg er tross alt ikke farlig syk. Så da klarer jeg å komme meg gjennom dagene på en fornuftig måte, og tar de hensyn som er nødvendige for min helsesituasjon. Slik er det bare. Jeg må akseptere situasjonen. Mentalt så har jeg det ganske så stabilt og greit i hverdagen. Tunge tak innimellom, men jeg merker fremgang. Det er deilig å kjenne at mestring gradvis kjemper bort det vonde. Det er jeg glad og takknemlig for.
Det føles godt å sitte her ved maskinen og skrive igjen på bloggen min. Det føles riktig. Men jeg må virkelig jobbe meg gjennom disse tankene om prestasjon. Jeg må bare være meg. For det er godt nok. Ikke noe supermenneske, men et ekte menneske. Det gleder jeg meg til å dele sammen med dere! Håper på forståelse for min pause, og at dere ønsker å følge meg videre!
