Jeg opprett bloggen min for terapi. Jeg hadde et stort behov for å kunne lufte tanker og følelser. Det har jeg fortsatt behov for. Men i mindre grad enn tidligere. Jeg ønsker at bloggen min skal få inneholde litt av hvert fremover. for min hverdag består jo av mye mer enn kun terapi og smerte. Jeg vil derfor poste litt forskjellige innlegg fremover, og der vil komme mange flere bilder. Jeg kommer til å være meg selv på godt og vondt. Men dere skal få se litt mer enn bare de vanskelige sidene i livet mitt. Det er på tide å vise litt mer frem hvem jeg er, og dere skal få være litt mer delaktig i min hverdag. Jeg er veldig klar for å lette litt på trykket her på bloggen min. For jeg føler at det kanskje er en litt vel tung blogg iblant.
Jeg kommer ikke til å bli noen hip blogger. Men livet til en 40 åring er jo ikke så aller verst heller. Og jeg tenker at vi kan dele litt av både godt og vondt. Jeg kommer til å bruke bloggen min som terapi fremover også. Men det blir litt mer av løst og fast også. for jeg ønsker å vise at mitt liv inneholder mer enn bare det som er vanskelig og vondt. Dere skal få bli mer kjent med meg, og jeg kommer til å poste bilder av meg selv og mine dager. ungene kommer ikke på bloggen. Den regelen gjelder uansett helt fast. For jeg kommer ikke til å eksponere ungene mine her. Jeg håper at dere har lyst til å følge meg videre. for det er veldig kjekt å kunne fortelle dere at jeg har det bedre nå enn før!
Jeg kommer til å falle litt sammen i perioder. Slik er bare livet mitt. Men jeg gleder meg over de gode periodene som stadig blir lengre. Og jeg merker at jeg kommer meg videre i livet. Jeg har vendt ryggen til mange ting, og er i ferd med å gå videre. Det føles veldig befriende og godt. Hverdagen min består av litt av hvert. Så kanskje dere nå får se litt mer fra meg fremover! Jeg gleder meg til å fortsette med bloggen, og håper inderlig at dere blir med videre!
Jeg kjenner på en trygghet. En ro inni meg som jeg ikke tidligere har hatt. Selv om dagene iblant er vanskelige, så er jeg likevel så mye tryggere i meg selv. Jeg står stødigere enn jeg noen gang har gjort. Og det gjør meg glad og takknemlig. Jeg er så utrolig glad for at jeg får oppleve denne følelsen. Jeg kjenner at roen inni meg stadig blir større og større. Det gjør meg i stand til å gjøre ting jeg lenge har ønsket å få til. Jeg tørr å prate offentlig, jeg tørr å synge offentlig, jeg tørr å poste bilder på bloggen min. Endelig klarer jeg å la meg selv bli sett akkurat slik som jeg er. Med den kroppen som jeg har. Med hele meg. Uten å gjemme meg vekk eller skjemmes over eget utseende. Det er så deilig når dagene er gode.
Da jeg lå nede for telling i 2014 sa et menneske til meg. “Bare vent, det kan ta tid. Men når du reiser deg igjen så står du stødigere enn noen gang!” Jeg trodde ikke på dette mennesket. for livet var så uendelig vanskelig og smertefullt. Men jammen fikk vedkommende rett. for jeg står stødig. Jeg er tryggere. Jeg har en ro inni meg som fyller meg med glede over livet. Og jeg vet at jeg alltid reiser meg igjen hvis jeg faller sammen. Når angsten kommer, så klarer jeg å komme videre igjen etterpå. Det gjør meg veldig sikker på at fremtiden skal bli veldig god for meg og min familie. Og jeg blir veldig glad når dere sier til meg at det synes på meg.
Jeg skal la denne tryggheten få vokse seg større. Ved å bruke mine verktøy som har hjulpet meg dit jeg er i dag. Ved hjelp av åpenhet, terapi, mestring, trening, musikk skal jeg fortsette å utvikle meg og min personlighet. Jeg gleder meg til å fortsette på denne reisen!
Det er ikke så veldig enkelt for meg å finne kjoler som passer min kropp. Rett og slett fordi jeg har en litt trøblete kroppsfasong. Etter en lang vektnedgang, så er ikke kroppen like enkel å kle alltid. Men jeg er veldig fornøyd med utviklingen min. Men jeg lærte meg noen triks når jeg bestemte meg for brudekjole i fjor. Jeg fant ut hvor jeg er smalest, og hvilken fasong som vil være mest kledelig for min figur. Så derfor var gleden veldig stor da jeg i dag fant en slik fin høstkjole på Vivikes i Mandal(ikke sponset innlegg). Deres klesmerke Days like this, passer meg veldig fint. Og jeg ble veldig glad da jeg endelig fant en kjole som jeg virkelig likte, og som jeg kunne slappe av i. Jeg gleder meg til å vise dere bilder. Jeg kommer til å bruke den masse fremover. for jeg har virkelig ønsket meg en slik type kjole. Det var en fin følelse, og jeg fikk kjempegod veiledning av betjeningen.
Det er veldig viktig for meg å føle meg vel. Jeg ønsker å være fin og voksen. Men samtidig må jeg ikke bli for gammeldags og satt i stilen min. Så jeg jobber en del med dette, og er derfor veldig glad for å endelig å ha funnet et klesmerke som virkelig passer min kropp og stil. Jeg har allerede fått hjem en del plagg, og det er heldigvis ikke så kostbart. Men kvaliteten har vært veldig god, og jeg er veldig fornøyd. Jeg er veldig klar for en høst med fine farger, og jeg gleder meg til å kle meg opp! Det hjelper nemlig veldig på psyken min at jeg steller meg litt mer, og fikser meg mer!
Jeg får så gode tilbakemeldinger for tiden. Og ja jeg kjenner på meg selv at livet er slett ikke så aller verst for tiden. Jeg forsøker å holde meg i fin form, og jeg blir glad når jeg føler meg fin!
Her om dagen så trente jeg sammen med en helt herlig Spreg gjeng tidlig om morgenen. Og jeg kan fortelle dere at det var skikkelig høstvær. Det høljet ned med masse regn, og vi ble mildt sagt søkk våte etter få minutter. Vi plasket rundt i gjørme og sølepytter. Vi gjennomførte sirkeltrening, og humøret var skikkelig bra. for man blir litt ekstra sprø og tøff når man trener utendørs i et slikt drittvær. Man gir liksom fullstendig blaffen, og bare kjører på med treningen! Treneren ble mektig imponert da faktisk hele 14 stykker møtte opp til trening i det været.
Jeg kjenner på en veldig god følelse etter slike treninger. Man kjenner at man mestrer det meste liksom. For man trør over noen grenser som man hadde tidligere. Jeg føler i hvert fall at mine sperrer stadig blir fjernet en etter en. Og det gjør meg faktisk veldig stolt over egen prestasjon. Jeg har kommet over veldig mange hindringer, og jeg trosser fysisk smerte. Jeg trener videre, og ønsker å finne måter å bli bedre på. Jeg skal nemlig være aktiv i veldig mange år fremover, og da trenger jeg all den energien og pågangsmotet som jeg aldri før har hatt.
Jeg er derfor svært stolt over egen innsats, og gir meg selv et solid klapp på skulderen på slike dager. Jeg fortjener faktisk å synes godt om meg selv og min egen innsats. Og jeg er så heldig at jeg har fantastiske venner som jeg trener sammen med. Det betyr masse for meg. Jeg er også veldig glad i treneren, som alltid møter oss med stort smil og masse entusiasme hver eneste gang. Det smitter over på oss alle sammen. Så jeg kommer til å fortsette med treningen fremover. Det er veldig viktig for meg at jeg beholder motivasjonen.
Jeg vet at vi er ennå i sommer måneden, men jeg kan ikke hjelpe det. Jeg elsker høst fargene som kommer i butikkene nå. Jeg har alltid vært litt mer glad i høst og vinterklær enn sommerklær. Og nå er butikkene i ferd med å fylles opp med de deiligste høstfargene. Jeg blir så inspirert, og jeg gleder meg over lysten til å kle meg opp. For nå kjenner jeg virkelig en glede som har vært borte veldig lenge. Jeg koser meg med de nye fargene og gleder meg til å se kolleksjonene som kommer nå de nærmeste ukene. Jeg ser virkelig frem til å få brukt noe av det som allerede ligger i en skuff og venter på høstkulden. For i år er jeg bedre forberedt til kulden som kommer. Varme plagg er allerede kommet hjem i skapet.
Jeg liker høsten, selv om den alltid kommer litt før vi ønsker det. Sommeren har jo ikke vært så veldig bra, så jeg merker at det gikk fort mot høst inni hodet mitt. Jeg er liksom klar for å komme skikkelig i gang med alt sammen igjen. Og da er hodet mitt innstilt på at det allerede er høst. Men for all del, jeg skal nyte de siste sommerdagene som kommer til oss. For sommeren er deilig når varmen er på plass. Men jeg liker ikke alt det regnet som har kommet denne sommeren, og det er ikke bra med skiftende vær for en revmatiker. Så jeg har fått kjenne på det innimellom de gode dagene.
Men når høsten banker på døren, så skal jeg være klar. Jeg skal nyte de flotte høstfargene både i naturen, og på klær. for nå er jeg endelig i stand til å finne gleden i slike ting. Det føles bra. Det gjør meg glad. Og jeg er sikker på at det kommer mange gode stunder fremover!
Jeg tror jeg mangler noen sperrer. For når jeg først finner ut jeg skal få orden på min mangel på bilder til bloggen, ja så slår jeg litt på stortrommen. Nå er jeg i full gang med å planlegge en photoshoot. Jeg har fått en god venninne til å ta bilder for meg. Og planen er å ta fine portrett bilder av meg forskjellige steder her i Mandal i ulike antrekk. Dette kommer til å bli så utrolig rart. Men jeg satser på at det kommer veldig mange fine bilder. Jeg kommer til å pushe meg selv ut over komfortsonen mens dette pågår. Men jeg er fast bestemt på at jeg skal forsøke å lage meg et album med varierte bilder som jeg kan bruke på bloggen min fremover. Jeg føler at det er på tiden å ha mer bilder på bloggen, og føler meg endelig trygg nok til å la meg avbilde.
En ting skal jeg i hvert fall ha. Jeg er flink til å eksponere meg selv for de tingene som er en utfordring for meg. Jeg forsøker å bekjempe mine vonde tanker med følelsen av mestring. Jeg føler meg trygg sammen med min venninne, og det betyr mye når man skal slappe av foran kamera. Jeg er veldig spent på hva vi klarer å få til. Jeg er i full gang med å planlegge hva jeg skal ha på meg, og hvilke motiver jeg ønsker meg. Det kommer til å bli en dag med mange inntrykk for min egen del, for jeg pusher meg selv ganske mye med å gjøre dette. Men det er veldig begrenset med muligheter for å ta bilder selv her hjemme, og ungene skal slippe det maset fra mamma!
Jeg håper at vi får noen kjekke timer mens vi gjør dette. Jeg er veldig spent. Men jeg har lyst å få bloggen et hakk videre, og da trenger jeg bilder. Slik er det i dette gamet her. Jeg kommer ikke til endre innholdet på bloggen min. Det blir ikke en rosa blogg. Men jeg kommer til å dele litt mer om hverdagslige ting også. For dere skal jo få følge meg i hverdagen min. Og den inneholder heldigvis mye mer enn bare sykdom og vonde minner!
Nå har jeg bestemt meg. Jeg skal kjøpe et speil i full lengde. Det har jeg ikke i huset mitt nå. Jeg har som dere vet et ganske anstrengt forhold til speil. For når man sliter med selvtillit på eget utseende og kropp, så er ikke speilet ens beste venn. Men nå er jeg skikkelig lei av dette tullet mitt. For jeg er slik som jeg er, og jeg skal ikke skjemmes over meg selv. Jeg må eksponere meg for det som skremmer meg. Jeg skal bli venn med speilet. Jeg skal godta meg selv akkurat slik som jeg er. Og jeg skal våge å ta mer bilder av meg selv, For jeg trenger virkelig å bli mer venn med meg selv. Jeg kan ikke fortsette med å prate meg selv ned. Jeg skal være sta, og jeg skal ikke gi meg nå!
Jeg kommer til å jobbe en del med dette. Nettopp fordi det er noe vesentlig i livet mitt som jeg mangler. Jeg må respektere meg selv, og min egen kropp. Jeg må godta at jeg har denne kroppen, og at jeg er vakker akkurat slik som jeg er. Men jeg er veldig klar over at det kommer til å bli tøffe dager fremover. For dette sitter langt inne i ryggmargen min. Jeg klarer liksom ikke å viske ut alle de negative ordene og opplevelsene som jeg har opplevd i livet mitt. Jeg har opplevd ydmykelser og krenkelser som jeg ikke unner noen som helst. Jeg kommer alltid til å være en dame med frodig og fyldig kropp. Men jeg skal jammen meg også være vakker både innvendig og utvendig!
Så nå kommer altså et svært speil inn i huset mitt. Og jeg kommer til å se meg i det hver eneste dag. Jeg kommer til å smile til speilet. Jeg kommer garantert til å gråte. Jeg kommer til å være stolt, og føle meg vakker. Men jeg kommer også til å føle meg stygg og feit. Det kommer til å bli blandede følelser fremover. Men jeg er tøff nok nå til å ta det hjem i huset mitt! For jeg er tryggere nå enn tidligere.
Akkurat nå vandrer Ada Sofie Austegaard sammen med en sprek gjeng fra Trondheim til Oslo. Dette er en aksjon som er satt i gang av Stine Sofie Stiftelsen, og de går for en barndom uten vold. De skal gå 640 km. Noen av dem skal gå hele turen, mens andre skal være med på deler av turen. De går fordi de ønsker å sette fokus på dette viktige temaet, og samle inn penger til stiftelsen slik at de kan hjelpe barna som har/eller blir utsatt for vold og overgrep. Jeg skulle veldig gjerne ha blitt med på deler av denne turen. Faktisk så vurderte jeg det helt seriøst. For jeg har mine private grunner til å ville delta.
Dessverre så holder ikke helsen min for en slik type tur. Man må kunne bære alt utstyr selv, og det blir for tungt for min revmatiske kropp. Men jeg kjenner det i hjertet når jeg følger dem på sosiale medier. for det er en viktig marsj, og et svært viktig formål. Og det må føles veldig godt å kunne gjøre noe så aktivt for en sak man brenner for. Jeg kjenner virkelig at det kribler i beina. Jeg skulle så inderlig gjerne ha deltatt på en etappe. Men slik er det, noen ting kan man rett og slett ikke makte. Men jeg kan gjøre mitt for å hjelpe dem på veien. derfor skriver jeg om dem, og minner dere på at der finnes skyggesider i dette landet.
Hver eneste dag blir barn og ungdom utsatt for vold og overgrep. Mange tårer felles hver eneste dag i redsel, frykt, skyld og skam. Dette skal ikke skje, men det skjer likevel. Det kan skje med hvem som helst, og når som helst. Men vi ønsker ikke å se eller snakke om det. Men alle disse barna fortjener at det blir gjort endringer. De fortjener at gjerningspersonene straffes, og får lengre straffer. Jeg vet hvordan slike gjerninger kan skade et barn, og jeg vil hjelpe der jeg kan. For det blir gjort en veldig viktig jobb av stiftelsen!
Jeg håper at Ada og gjengen blir godt mottatt underveis på ferden. Jeg har snakket med Ada personlig, og den damen er helt utrolig. Jeg har en enorm respekt for hennes styrke og kraft i kampen for barna. Og jeg har selv fått personlige råd på veien videre i livet for meg og min familie. Jeg er veldig glad for at der finnes mennesker som jobber for alle oss andre. Vi trenger at noen sier i fra. Jeg heier på Ada og gjengen!
Jeg er så glad for min lille familie. Vi er en gjeng på 4 stk som lager dette huset om til et hjem. Et hjem med latter og glede. Et hjem med tårer og fortvilelse. Med utfordringer, og stressede situasjoner. Et hjem hvor vi feirer mestring og oppturer, og støtter hverandre gjennom de hardeste dagene. Jeg er veldig glad i hver enkelt av dem. De er de viktigste brikkene i livet mitt. Det er de som gjør hverdagen min så full av inntrykk og opplevelser. Jeg elsker å få være mamma og ektefelle. Det er de viktigste oppgavene jeg har i livet mitt. Jeg kjenner på en enorm takknemlighet for at vi fire holder sammen. Vi bygger hverandre sterkere for hver dag som går. Jeg er utrolig stolt over å se hvordan vi hjelper hverandre underveis, både små og store!
Det er lett å glemme denne gleden og stoltheten i hverdagens mas og kjas. Men jeg er heldigvis blitt flinkere til å beundre min lille flokk. Denne herlige gjengen som vi faktisk er. Hver og en av oss er unike, og vi har våre egenskaper og utfordringer. Men sammen er vi veldig sterke, og kjærligheten er sterk. Jeg har merket en stor endring etter disse årene i vårt nye hjem her i Mandal. Vi er så sammensveiset. Vi er som limt sammen. Vi finner en vei gjennom de vanskeligste stundene. Vi kommer oss alltid videre selv om det blir mange tårer i blant.
Jeg tørr å snakke høyt om min kjære familie! For jeg hadde ikke vært den samme uten dem. Jeg er så utrolig glad og stolt over oss! Vi skal komme oss gjennom et nytt skoleår. Vi skal jobbe oss gjennom de vanskelige timene og nettene som kommer underveis. Vi skal skaffe alle den hjelpen som er nødvendig. For ingenting er mer verd å kjempe for, enn min vidunderlige lille familie!
Noen mennesker som jeg har møtt, lurer veldig på hvorfor jeg velger å dele så mye av livet mitt på bloggen min. Jeg kan forstå det. For det er kanskje ikke det som er helt vanlig å gjøre, selv om blogg er mer vanlig nå enn noen gang før. Men jeg tror at min blogg skiller seg litt ut fra den store mengden av blogger. Rett og slett fordi jeg deler mine tanker og følelser. Jeg skriver åpent og ærlig om mine mentale utfordringer i hverdagen. for jeg legger ikke lokk på så veldig mye. Selv om visse ting forblir privat i all fremtid. Men jeg er en åpen person som ønsker å formidle. Og da velger jeg å være ærlig mot dere som er mine lesere. Jeg legger ikke skjul på at det koster iblant, men det er absolutt den riktige måten for meg.
Jeg vet at der er flere som kjemper med mentale utfordringer. Det gjelder ikke bare meg. Det er ikke bare meg som har traumer og vonde sår. Altfor mange mennesker bærer på opplevelser og følelser som er vanskelige å takle. Når jeg velger å dele mine erfaringer på bloggen, så hjelper jeg andre mennesker som er i samme situasjon. For plutselig er det noen som skriver det slik som det føles for dem, eller noe som ligner på deres opplevelser. Jeg får så mange sterke tilbakemeldinger. Jeg har virkelig fått erfare at min blogg hjelper andre på deres vei gjennom livet.
Jeg kunne holdt munnen min igjen. Men da hadde jeg ikke vært så frisk som jeg er i dag. For jeg trenger denne ventilen ut i det offentlige rommet. Slik er jeg bare laget. Jeg er kanskje ikke helt som alle andre, men akkurat det har jeg faktisk aldri vært noen gang! Jeg er meg selv på godt og vondt. Enten liker man meg, eller så gjør man det ikke. Det er helt i orden for meg. Jeg levde bak en maske i så mange år. Den masken har jeg brent opp! Jeg lever ekte, og jeg trives så uendelig mye bedre med det!
