Jeg har den siste tiden blitt enda mer aktiv på Instagram. Jeg blir veldig glad dersom Dere har lyst til å følge meg der også. Jeg heter wenchel77, og det er bare å søke meg opp! Jeg legger ut bilder fra min hverdag. Jeg har etter hvert blitt mer trygg på å legge ut bilder. Jeg er veldig glad for at det nå føles mye lettere å publisere bilder fra min hverdag. Jeg publiserer ikke bilder av mine barn på Instagram. Der har jeg samme regelen som på bloggen min. Det er slik jeg ønsker å ha det. Jeg er utrolig stolt over ungene mine, men de skal selv få velge hvilke bilder som skal finnes på internett når de blir større.
Jeg er aktiv på Instagram stort sett hver eneste dag. Og jeg gleder meg til å viser dere mer av min hverdag. Jeg kommer til å legge ut bilder av antrekk, mat og hobbyer. Der blir bilder fra turene mine i Furulunden, og ellers artige ting som jeg opplever fremover. Jeg håper at flere kan velge å følge meg der også. Det setter jeg stor pris på. Dette kan bli veldig gøy fremover! Jeg er kanskje litt sen i avtrekkeren når det kommer til akkurat dette, men jammen liker jeg det nå som jeg er tryggere på meg selv!
Det er kanskje ikke så veldig spennende å følge ei dame på 40 år, men i så fall så kan du la vær! Men Du er velkommen til å følge meg i min hverdag dersom du ønsker det! Jeg håper vi ses der også!
Jeg er inne i en periode hvor søvnen er vanskelig å få til. Det kan ta veldig lang tid før jeg sovner, og det er veldig irriterende. Når jeg da endelig sovner, så starter marerittene. Hver eneste natt har de herjet med meg den siste tiden. Jeg vet ikke helt hvorfor, for jeg har det egentlig fredelig og godt. Men jeg har ikke vært i terapi på snart fire uker, så det kan rett og slett være at hodet mitt sier at der er litt for mye som ikke er kommet ut. Jeg skal begynne igjen med terapi når ferien er over, og jeg ser virkelig frem til det. Det har vært veldig mange dager hvor jeg kunne tenkt meg en prat. Det er nemlig slik at det er ikke alt man kan prate med de nærmeste om. Selv om de er der, og gjerne vil hjelpe meg videre.
Jeg forsøker å fungere best mulig selv om det blir lite søvn. Og jeg vil aller helst ikke sove så mye på dagen. For da blander jeg inn en uvane som jeg ikke liker. Jeg kan godt slappe av på sofaen, men jeg ønsker ikke å sove på dagtid. Det hender jo, men jeg forsøker å holde meg aktiv. Jeg merker at jeg blir litt redd for å sove. Rett og slett fordi mine mareritt er så utrolig levende, og de skremmer meg veldig. Det er en miks av gamle traumer, og fantasi. Jeg forsøker å våkne litt, og med en gang jeg lukker øynene mine så er jeg tilbake i marerittet mitt. Jeg skal be om hjelp i forhold til dette problemet. For det tærer veldig på meg når disse periodene kommer. Og jeg er ikke sikker på hva som har trigget dette i gang igjen denne gangen.
Jeg gjør mitt beste. Jeg skal fortsette med å være i aktivitet. Jeg vet at det er den beste medisinen for kroppen min. Så jeg er sikker på at der kommer bedre tider om ikke så lenge. Jeg har stor tro på at den vanlige rutinen vil hjelpe meg videre. Jeg satser på at den vanlige oppskriften hjelper meg denne gangen også.
Nå er det full fest i Mandal. Det er Skalldyrfestivalen denne helgen, og for mange er det årets store høydepunkt. Men jeg er ikke så veldig begeistret. Det blir rett og slett for masse folk for min del. Jeg blir dessverre fort urolig av slike opplegg, så jeg er glad for at min kjære mann er hjemme i helgen. Det er godt å være flere når ungene skal av sted på festivalen. Eldstemann får gå sammen med sine kompiser, men minstemann må fotfølges. Sånn blir jeg stresset av. Så det er litt usikkert om jeg skal være med i det hele tatt. For mitt stress smitter over på barnet mitt, og det er ikke det beste for noen av oss. Vi får se hvilken form jeg er i når man skal av sted.
Det er selvfølgelig mange fordeler for Mandal med festivalen. Det generer penger i kassen for butikkene og restaurantene. Jeg forstår godt at disse dagene er viktige for handelsstanden. Slik er det bare, og jeg er glad for at mange koser seg. Men jeg må altså innrømme at det er vanskelig. Jeg er litt lei meg fordi det er slik for min del. Men jeg forsøker jo å komme over den verste skrekken. Det er viktig å eksponere seg gradvis fir det man frykter. Men jeg er bare litt usikker på hvor mine grenser går når det kommer til dette kaoset.
Jeg tror mange mennesker sliter med store folkemengder. Det er ikke lett i dagens samfunn å leve uten å bli redd. Jeg har nok litt å jobbe med i den sammenhengen også. For samfunnet er ikke slik som før. Jeg krysser fingrene for at årets festival blir en positiv opplevelse for små og store her i Mandal! Så får vi se hvor mye jeg eksponerer meg selv for denne frykten!
Jeg har hatt en del samtaler den siste tiden. Jeg har møtt mennesker som jeg har fått lov til å bli bedre kjent med. Og de har snakket til meg i fortrolighet om sine liv og erfaringer. Jeg blir veldig rørt når jeg blir vist en slik tillit. Det er stort for meg at mennesker ønsker å åpne seg. Og jeg er veldig klar over at jeg kan være en venn, men ikke psykolog. Jeg gir dem råd, og henviser dem videre til helsevesenet og ulike møteplasser. For jeg må samtidig verne litt om meg selv, og jeg kan ikke være den som skal redde hele verden. Men jeg kan være en venn, og jeg kan lytte til det som de har på hjertet. Heldigvis vet jeg mer om hvor de kan få hjelp. Og jeg forsøker å oppmuntre dem til å motta hjelp, og være sosiale sammen med meg og andre som er i samme situasjon.
Jeg møter alle mennesker med et åpent sinn. Jeg vet at vi alle sammen har levd ett liv. Det kommer til å inneholde både godt og vondt. Jeg har stor tro på at vi kan hjelpe hverandre ved å lytte. Og vi kan driste oss til å gi råd dersom det er ønskelig og naturlig. Men jeg er blitt veldig sikker på hvor mine grenser går som medmenneske. Rett og slett fordi jeg må beskytte meg selv. Jeg har ikke mulighet til å bære på alt for alle andre. Så sterk er jeg ikke. Men jeg forsøker likevel å hjelpe med det som jeg kan.
Jeg vet at jeg får god hjelp i å være en del av et felleskap. Og jeg er veldig glad for alle som ønsker å delta sammen med meg. Det kommer nok til å bli en del sterke opplevelser for meg fremover. Så jeg kommer til å bli rørt. Jeg kommer til å kjenne på sterke følelser underveis. Men jeg er sikker på at det blir en bra høst med mange gode opplevelser!
Det høres kanskje ganske overfladisk ut. Men jeg har oppdaget at jeg kan endre litt på en dårlig dag. Rett og slett hvis jeg tar meg selv i nakken, og pynter meg litt. Hvis jeg tar på meg en kjole eller annet fint tøy før jeg drar ut. Rett og slett fordi jeg da tvinger meg selv til å ha en bedre holdning. Jeg blir faktisk mer bevisst på hvordan jeg skal angripe dagen. Jeg hadde en slik dag for noen dager siden. Jeg hadde sovet veldig dårlig den natten. Og jeg våknet med en kropp som absolutt ikke ønsket å samarbeide med meg. Jeg havnet først rett på sofaen, og var ganske nedbrutt. Men jeg hadde heldigvis en avtale senere på formiddagen. Og da fikk jeg et spart bak.
Jeg kom meg opp av sofaen. Jeg fant en kjole og en deilig cardigan. Sko med litt hæler og litt sminke. Plutselig følte jeg meg veldig annerledes. Jeg følte meg ganske så fin. Jeg la ut bilder, og jeg fikk masse respons hele dagen. Det gjør noe med meg som person. Jeg blir glad, og jeg kjenner at der finnes verktøy som hjelper meg over små kneiker. Jeg mener ikke at man skal forsøke å se ut som en modell. Men bare være litt mer bevisst på eget velvære og utseende i blant. For min del hjelper det på humøret og selvtilliten. Jeg gikk ut med en rak holdning, og jeg koste meg veldig på avtalen som jeg hadde denne dagen.
Jeg kommer til å fortsette å pleie meg selv fremover. Jeg er nøye på å gjøre de tingene som hjelper meg til en god hverdag. Jeg kan gjerne gå rundt i vanlige plagg her hjemme, men jeg skal kle meg litt finere når jeg skal ha en avtale fremover. For sakte men sikkert bygger jeg opp meg selv. Jeg blir tryggere på eget utseende, og kanskje jeg til slutt klarer å se at jeg faktisk er så flott som dere sier til meg. Tusen takk for alle de fine kommentarene som kommer til meg når jeg legger ut bilder. Dere er virkelig med på å gjøre meg sterkere!
Gjennom hele skoletiden forsøkte jeg å bli godkjent. Alt handlet om at noen endelig måtte se meg, og godkjenne meg. Jeg ville inn i alle de gjengene som jeg aldri kom inn i. Jeg strevde så intenst at det er nesten skummelt å tenke på som voksen. For jeg følte aldri at jeg ble godkjent. Jeg var den jenten som aldri ble godkjent av de kuleste i klassen. Jeg var den jenta som alle kunne plage og mobbe. For det fikk aldri noen konsekvenser for noen av dem. Jeg kunne aldri føle meg trygg på skolen. Ikke på skolebussen, ikke på skoleveien, ikke i friminuttene eller i klasserommet. Uansett hvor vi var, så var jeg alltid beredt på et verbalt angrep. Jeg kan si dere en ting. Det ødelegger et barn. Det er å ta fra barnet en trygg barndom. Det er å gi barnet varige skader innerst i sjelen.
Hvert eneste friminutt var pulsen høy, og kvalmen påtrengende. Ikke fordi jeg var så veldig aktiv. Neida, jeg gjemte meg unna alt som kunne være fysisk på noen som helst måte. Jeg husker når det var så populært å hoppe strikk. Og gjengen lot oss så vidt få være med. Men det var jo mest fordi jeg lot de andre få hoppe. Jeg var jo totalt håpløs til å klare høyere enn maks til knærne. Jeg tok til og med og øvde hjemme i gangen. rigget meg opp med masse stoler, og hoppet så hele huset ristet! Jeg tror nok det var noen frustrerte sjeler i hjemmet mitt når det stod på som verst. Men som vanlig gav jeg fort opp å bli bedre. Det var for mange kilo som skulle forflyttes. Jeg hadde ikke en sjansen, og jeg valgte nokså fort å ikke delta mer. Nederlaget var et faktum. Jeg tuslet heller sammen med venninnen min bak hjørnet i skolegården.
Jeg gav til slutt helt opp. For det var ikke vits i å kjempe. Jeg kom aldri inn i gjengen uansett. Det var sikkert flere grunner til akkurat det. Men den eneste årsaken i mitt hode , det var fordi jeg var feit og stygg. Jeg var fra en kristen familie, og jeg var rar.
Jeg vet ikke om det var det som var årsaken. Men jeg har jobbet med dette helt frem til nå. Og jeg må faktisk fortsette å jobbe med dette den dag i dag. For jeg kjemper enda for å bety noe. Jeg kjemper enda for føle meg verdifull. Jeg vil så gjerne være likt, og være flink. Jeg har fått erfare at barndommen kan gi varige skader. Og jeg vil ikke at andre barn skal oppleve det slik som jeg gjorde. Derfor forteller jeg. Derfor roper jeg det ut til dere alle sammen. Ingen barn skal oppleve å bli utestengt! Ingen barn skal oppleve mobbing!
Takk for at du har lest dette innlegget. Det betyr mye for meg.
Jeg er sterk, så jeg klarer meg. Jeg kjemper videre. Men jeg må lette på trykket i blant…
Jeg elsker mannen min. Men vi er ikke vant med å være sammen hver eneste dag i flere uker etter hverandre. For han jobber med langtransport, og er dermed borte hele uken. Så hvert eneste år så blir det alltid litt rart når ferien kommer, og alle er hjemme samtidig. Vanligvis er vi jo på campingen hele sommeren, men slik ble det jo ikke i år. Det har vært veldig merkelig for oss begge to i disse ukene. Samtidig som det gikk veldig fint, så følte vi begge på at det var litt annerledes og merkelig. For vi har hver våre vaner og rutiner.
Vi løste det veldig lett. Jeg lot mannen min dra på campingen noen dager alene! Så fikk han tid for seg selv, og jeg fikk være alene sammen med ungene et par dager. Slik som vi er vant med. Det er da det er så deilig at vi kommuniserer så godt sammen. Vi fikk snakket om det i ro og fred, og vi slapp å bli kranglete mot hverandre. God stemning hos begge parter, og glede når han så kom hjem igjen etter noen dager. Jeg er veldig glad for at vi er så rause mot hverandre. For både han og jeg trenger alenetid.
Vi har faktisk allerede pratet om hvordan det skal gå når vi blir gamle!! Vi ler godt, og håper inderlig at vi er like rause med hverandre når den tid kommer. Jeg er så heldig som har denne mannen. Vi passer så godt sammen, og jammen er vi skikkelig glade i hverandre også! Vi ser hva vi trenger, og vi gir hverandre den alenetiden som behøves. For vi lever i et spesielt familieliv. Det er krevende. Og da er det viktig å fylle på energi før det smeller.
Jeg har en stor tendens til å kjøpe klær i for stor størrelse. For inni hodet mitt er jeg mye større enn det jeg egentlig er. Så nå forsøker jeg å skjerpe meg litt. Jeg forsøker også å lytte til de som jobber u butikker som jeg går i ofte. For der føler jeg at de snakker ordentlig til meg, og de forstår hvordan jeg liker at stilen min skal være. Men jeg må stadig utenfor komfortsonen min på dette punktet. Jeg var innom en butikk for noen dager siden. Og jeg prøvde en kjole i et deilig mykt stoff. Men jeg ble veldig i tvil. Jeg likte fasongen og fargen. Men jeg var litt ukomfortabel med størrelsen. Jeg er nemlig så vant til at der er alltid mye å gå på. Men denne gangen kunne jeg faktisk se at dette var riktig størrelse selv om jeg var litt ubekvem med en gang. Jeg fikk god hjelp i butikken, og jeg valgte å kjøpe den. Jeg har ikke angret. Men jeg kjenner at jeg må jobbe litt med meg selv. For jeg må ha roen når jeg skal gå med denne kjolen.
Jeg vil ikke gjemme meg bort! Jeg er slik som jeg er, og jeg er faktisk fin med de formene jeg har. Det kan ikke nytte å ønske at man var annerledes hele tiden. Jeg må tørre å vise meg slik som jeg faktisk er. Jeg er jo glad i meg selv. Hvorfor er jeg da engstelig for at andre mennesker ikke liker meg? Dette må virkelig jobbes med fremover. Jeg er i en posisjon med en offentlig stemme, og jeg vil vise andre jenter at det er ok å pynte seg selv om man ikke er av de minste i verden! Jeg skal forsøke å bli snillere mot meg selv fremover. Være tydelig mot meg selv, og snakke meg selv til fornuft. Jeg kan ikke holde meg selv nede bare på grunn av klær eller utseende!
Nå er jeg ganske frimodig. Men det er faktisk ofte slik at ingenting skjer dersom man ikke gjør en innsats selv. Jeg er derfor frimodig, og spør dere her på bloggen min. Vil dere høre mine foredrag? I så fall må dere veldig gjerne ta kontakt med meg. Jeg er veldig klar for å få komme ut med mitt budskap, og den som intet våger, intet vinner! Jeg er sikker på at mange av dere kunne ha nytte av mine tanker og erfaringer. Jeg prater veldig åpent og ærlig om ulike temaer som opptar meg personlig. Jeg snakker om mobbing, jakten på selvtillit, overvekt og trøstespising, å leve med Post traumatisk stress lidelse. Jeg er opptatt av å fjerne tabuer rundt psykisk helse. Det er viktig å gi hverandre nye verktøy. Jeg har opplevd at mestring er en viktig nøkkel for å kunne jobbe seg videre i livet etter store smeller.
Jeg er glad dersom noen vil ha meg på besøk. Jeg håper at min åpenhet kan hjelpe andre mennesker. Og slik som vi opplever triste saker i dagens samfunn, så trenger men litt påfyll av verktøy og gode muligheter for psykisk helse. Veldig mange mennesker kjemper seg gjennom hver eneste dag. Og jeg vil gjerne at vi skal forstå hverandre. For alle sammen fortjener å bli møtt med forståelse og respekt. Jeg snakker også svært gjerne til helsevesenet. for de som skal hjelpe oss, må faktisk se hele mennesket og de pårørende. Jeg har erfaring som pasient og som pårørende. Det er viktige erfaringer som jeg svært gjerne vil dele med andre.
Jeg tror at min stemme bør bli hørt. Men jeg vet også at jeg er kun meg. Et ukjent blad som forsøker å heve stemmen min i det offentlige rommet. Men jeg er her med hele meg, og jeg er villig til å prate åpent om sterke temaer. Kanskje tenker du at dette er noe for din arbeidsplass eller din organisasjon. Ikke nøl med å ta kontakt med meg enten på Facebook eller [email protected]!
Så er dagen kommet hvor jeg endelig skal få tatt røntgen bilder av begge knærne mine. Det er på høy tid å få stadfestet hvordan det ser ut inni dem. De volder meg masse smerte daglig, så vi er nokså sikre på diagnosen allerede. Men både jeg og fastlegen ønsket å få en oversikt over tingenes tilstand akkurat nå. Da kan vi følge situasjonen fremover. Jeg er glad for å få dette unnagjort, og jeg er litt spent på hva bildene vil vise meg. Jeg håper bare at det ikke står alt for ille til. Men jeg er vant med å kjenne på en brennende smerte inni begge knærne, og spesielt etter trening.
Jeg håper at jeg får gjort noen få ærender også mens jeg er her i Kristiansand sentrum. Det er alltid kjekt å se litt i butikkene her i sentrum. Men jeg skal snart hjemover igjen. Ungene har jo fortsatt sommerferie, så jeg kan ikke være borte så veldig lenge om gangen. Noen ganger er det litt deilig å få litt egentid selv også. Jeg skal derfor komme meg raskt innom et par butikker. Så bærer det tilbake til Mandal igjen. Resten av dagen skal jeg være hjemme, og få unnagjort litt husarbeid. Der er alltid noe som bør gjøres.
Jeg håper at dere alle sammen får en fin dag! Gi deg selv noen gode øyeblikk, og vær rause mot hverandre! Jeg er takknemlig for at dere følger meg her på bloggen! Vi snakkes mer senere i dag! Ha en nydelig dag!
