God kveld!
For meg så er det enormt viktig å kunne være ærlig med dere som følger meg. Og min hverdag svinger ganske mye i noen perioder. Det velger jeg å skrive en del om, og jeg gjør ikke det for å klage eller syte. Der finnes mange som har det betraktelig verre en meg. Men så blir det feil å late som at alt er ok, når jeg i virkeligheten sliter med å takle ting. En balansegang som jeg ikke alltid treffer like godt på, og som jeg sikkert kan bli bedre på. Uansett så kommer denne bloggen alltid til å gjenspeile min hverdag der og da.
Jeg skulle veldig gjerne vært frisk og rask. Vært i stand til å jobbe vanlig, og kunne bidra fullt i samfunnet. Men sannheten er en helt annen, og jeg må leve min hverdag på en så god måte som mulig. Denne uken har jeg kjent på mange følelser, men jeg har kommet meg over den kneiken som kom på mandag. Og det er mulig, fordi jeg aldri gir opp meg selv. Jeg kjemper meg alltid videre, og er sta som et esel. Noen dører lukkes på grunn av helsen, men da leter jeg etter nye muligheter. Sånn er det bare med meg.
Der har vært dager hvor jeg tenker at jeg bare burde holde munn. Ikke si noe høyt, men heller bare svelge det ned. Men da blir jeg dårlig inni meg, og føler meg kvalt. Åpenheten er frigjørende for meg, og holder meg årvåken. Ved å dele med andre, så blir ting mer virkelig. Og da må jeg ta tak i det på en helt annen måte. Prosesser skal jobbes med, selv om det er smertefullt. Når man skal gjennom harde tak, så må man bare ta en dag om gangen. Så blir det alltid bedre etter en stund, og livet blir lysere igjen.
Inni meg så er der et sammensurium av følelser, og noen ganger koker det litt over for meg, Helt normalt, sier legen. Det velger jeg å stole på. Så lander jeg stort sett alltid på beina, og kommer meg videre. En styrke ved meg, som jeg er uendelig glad for å ha.
Klem fra Wenche
