God kveld!
Jeg lever med kroniske sykdommer, og det krever til tider ganske mye energi. Noen perioder er hverdagen ganske heftig, mens andre perioder klarer jeg meg ganske så greit. Denne sommeren har vært meget tøff å komme seg gjennom, men store smertebølger. Og for første gang, så har jeg tenkt en del på hvordan fremtiden min egentlig kan bli preget av sykdommene mine. Det var ikke særlig lystelige tanker som kom inn i hodet mitt, og jeg har jobbet med å bli kvitt de negative tankene. For det kan jo tross alt gå bra også, selv om jeg føle meg som en krøpling. Å jobbe med sitt eget tankesett, er utrolig viktig. Men man må la de vanskelige tankene få komme til syne også. For man trenger tid til å prosessere det fortløpende. Mine diagnoser kommer ikke til å ta livet mitt, og jeg kan leve like lenge som alle andre der ute. Men det kommer til å være smerter i min hverdag, og de forsvinner ikke. Så jeg er helt nødt til å finne en god måte å leve med det. Noen dager takler jeg det fint, mens andre dager kommer tårer og fortvilelse til syne.
I går slet jeg med smerter hele dagen. Armer og føtter var helt ødelagt, og jeg klarte ikke å få slappe skikkelig av på sofaen i går kveld. Da fikk jeg meg en liten nedtur, og ble litt gretten. Det er akkurat som at smertene suger bort mitt gode humør og pågangsmot. Heldigvis skjer det ikke så ofte, men i går var jeg litt i kjelleren mentalt. Man blir litt engstelig for hvordan fremtiden blir, og om jeg virkelig klarer å få kroppen med på det jeg ønsker. Jeg er heldig som har en mann som trøster og støtter meg i de tunge stundene. Og han skjønner min fortvilelse, da han ser hvordan smertene mine herjer med meg iblant. Det var litt ekstra godt å ligge i armkroken hans før vi sovnet i går kveld. Bare kjenne at han passer på meg, og at han forstår meg. Strøk meg så lett over skuldrene, sånn at blodsirkulasjonen kunne komme i gang, og gi meg litt smertelindring. Små ting som virkelig hjelper for meg. Og så lot han meg få sove litt lenge i formiddag, siden han kunne se at jeg virkelig sov dypt og tungt. Jeg aner ikke hvordan kroppen min kommer til å utvikle seg. Og jeg forsøker å ha en optimistisk tanke rundt det, da mange har det verre en meg.
Som dere skjønner, så går dagene mine litt opp og ned for tiden. Det er sånn for oss alle, og jeg er intet unntak på den biten. Men jeg skal gjøre så godt som jeg kan, til tross for smerter og stiv kropp. Blir jeg dårligere med tiden, ja så får vi finne ut av det da. Jeg skal ta imot den hjelpen som finnes der ute, så tar vi det litt som det kommer. Jeg skal ikke grave meg ned allerede nå!
Klem fra Wenche
