Jeg har den siste tiden vært veldig opptatt av å lese om låtskriving, og se hvordan erfarne låtskrivere jobber med sine sanger. For jeg har så mye inni meg som vil ut, og jeg ønsker å kunne jobbe meg enda bedre som låtskriver. Det er såre ord som kommer frem i mine låter, og jeg har trengt tid til å bearbeide det. Alt blir så mye mer ekte, når det kommer fra sjelen. Jeg har kjent på litt frykt, for hva venter bak den lukkede døren som kroppen vil åpne. Det har til tider stoppet meg fra å skrive, for jeg er redd og sårbar. Dette er nok litt sært for noen av dere, men jeg føler for å snakke om disse tingene her på bloggen.
Ord som beskriver mine innerste følelser, er ofte innkapslet i tårer allerede. For jeg har gjemt det aller vondeste langt inni meg. Forsøkt å jage det vekk, og ikke forholde meg til det som er så intenst smertefullt. Psykiske påkjenninger og traumer ligger der inne, og skaper en verkebyll av følelser. Når man da slipper fri noe ord fra denne verkebyllen, så river man av plasteret på et sår. Og da hender det ofte at man blør litt. Jeg trenger da tid til å jobbe meg gjennom det. Akseptere at disse ordene faktisk beskriver livet mitt. Akkurat så nakent og ærlig, og med alle de følelsene som det innebærer. Det skjer ikke uten smerte å skrive en låt på denne måten.
Det er veldig viktig at jeg skynder meg langsomt. Tar meg den tiden som det tar, og som vil gjøre meg sterk. Så sterk at jeg kan stå på en scene, og formidle det rett til deg som sitter i salen. Fra hjertet mitt, og ut i verden. Da må man eie ordene. Vite at de er bearbeidet godt, og at jeg kan håndtere det emosjonelle som kommer mot meg. Jeg er ikke en person som skriver fengende poplåter. Nei, det er musikk som setter spor. Som får mennesker der ute til å tenke seg om. Kanskje trigger det sterke følelser, og ordene får en annen mening for den enkelte. Jeg er den som slipper dem ut. Men jeg kan ikke kontrollere hvordan dere mottar dem.
Nå har jeg en større forståelse for det låtskrivere ofte forteller. At der ligger en prosess bak hver eneste låt. Og at man gir bort en bit av seg selv, hver eneste gang. De prosessene er så viktige å være bevisst på. Ikke stresse med fremdriften, men våge å ta litt tid. Da kommer nemlig brikkene på riktig plass, og man lager en låt. Det er så utrolig å kunne formidle på denne måten. Følelsene mine har alltid vært sterke, og jeg har funnet en måte å bruke dem på. Så jeg våger å kjenne etter. Slippe ut de tårene som kommer underveis. Kjenne på sårbarheten min. Og være glad i den.
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg og Hverdagschat (torsdag)
Podcast: Min psyke hverdag!
Bli gjerne med i Mestringsklubben!