God kveld!
Jeg tror vi er veldig mange som til stadighet sammenligner oss selv med andre. Og dessverre ender det ofte med en følelse om at vi ikke er gode nok. Der er jo alltid noen som er penere enn oss, eller som har oppnådd større suksess enn oss. Jeg har i hvert fall en tendens til å falle ned i den grøften iblant. Og det er jo ikke så veldig heldig for noen av oss. Hvert enkelt menneske er jo unikt, og har sin eget liv som skal leves på deres måte.
I dagens samfunn blir kravene bare større og større. Der er så mange punkter som vi skal klare å få fullført, og så skal vi hele tiden være tilgjengelige. Ja, vi velger selv hvor mye vi vil være på sosiale medier og internett. Men der ligger en slags forventing til at vi skal dele av vårt privatliv. Og det er det jo ikke alle som trives like godt med. Holder man seg borte fra sosiale medier, så blir man liksom fremstilt som et annerledes menneske. Men egentlig så har jo bare vedkommende valgt å ikke dele alt, eller ikke ønsker å vite alt som skjer.
I min hverdag, så deler jeg ganske mye. Men likevel har jeg heldigvis en privat sone, som bare tilhører meg og mine nærmeste. Akkurat der har jeg klart å holde en viss grense. Det som jeg må jobbe mer med for egen del, er å ikke måle seg med andre hele tiden. Ikke bli nedstemt fordi jeg tror min verdi er mindre enn andres. Når man kommer inn i en slik spiral, så er det viktig å ta grep i eget liv. Jeg må minne meg selv på at jeg er god nok. Akkurat sånn som jeg er her og nå.
Det er jo sånn at jeg har min måte å skrive bloggen på, og jeg kan ikke sammenligne med med bloggere som er 20 år yngre enn meg selv. Nei, jeg må fokusere på å skape min egen plattform. Hvor jeg kan være meg selv, og ikke tenke på hva andre ville velge å fokusere på. Jeg tror at noen ganger så kommer usikkerheten min frem, og det skyldes en litt ustabil selvtillit. For jeg kan ha dager hvor jeg ikke klarer å føle meg bra nok. Da kan jeg tenke så negative tanker om meg selv, og det gjør skikkelig vondt.
Denne kampen foregår inni meg, og jeg må vinne over negativiteten og usikkerheten. Heldigvis har jeg jo levd en stund, og har masse livserfaring på godt og vondt. Og jeg vet at hodet må heves, og de positive tankene må ha større plass. Jeg har valgt å ha en blogg, og dele av mitt liv. Og da må jeg våge å vise meg frem. Det er så viktig for meg å kunne formidle mine tanker og følelser til dere. Og jeg deler min usikkerhet med dere. Sånn at dere vet at jeg også kan ha dager hvor jeg ikke føler meg verken fin nok eller flink nok.
Da er det så viktig at vi forteller hverandre at vi er gode nok! Husk å gi din venn eller venninne et fint kompliment neste gang dere møtes. Ved å se hverandre, så bygger vi oss opp. Jeg blir så glad når jeg får fine kommentarer fra dere, og jeg vet at ord kan endre en hel dag. Ved å snakke positivt til venner og familie, så vi du gi dem påfyll av selvtillit. Jeg håper at vi kan være ekstra snille med hverandre i tiden fremover. Se dine nærmeste, og si ord som kommer fra hjertet. Minn deg selv på at du er god nok. Jeg heier på dere!
Ha en fin kveld!
Klem fra Wenche
Nå syns jeg du tillegger feks meg noe jeg kjenner meg igjen i. Kanskje lurt å ikke være så sort/hvit?
Jeg kjenner meg ikke igjen i en forventning på SoMe om å dele av privatlivet mitt, og dette gjelder familien min, venner og kollegaer.
Kanskje du gjør det,men jeg tror faktisk det er en forventning du har til deg selv? Har da aldri sett en kommentar til deg om dette.
Og jeg syns jo du deler veldig lite av privatlivet ditt. Bilder av deg teller vel ikke som en del av privatlivet? Ser frem til at du blir en offentlig stemme,noe du sier du ønsker. Da må det nok ikke være generelle fakta om,da må du dele av ditt,men da med reelle problemstillinger og opplevelser, ikke skrive “rundt grøten”
-Og jeg tror ikke folk ser på meg som ett anderledes menneske fordi jeg ikke velger å dele på facebook eller instagram, hehe 😉
Jeg har heller aldri opplevd en forventning om at jeg skal dele av mitt liv, som du skriver at vi alle opplever iblant. Jeg er en av de som har valgt å holde meg unna det meste av Some. Tror ikke jeg har postet noe på to år . Men er så nyskjerrig, og ikke på en negativ måte, hva det er som driver en til å ønske å dele så mye på sosiale medier. Er det ett stort ønske om å formidle, eksponere, få oppmerksomhet? Igjen, mener ingenting vondt med spørsmålet. det virker jo som det koster en del å dele så mye og, så hvorfor?
Hei! Jeg har uten tvil et ønske om å formidle, dele og bli sett. Men har jobbet litt med å sette egne grenser. Så lenge det føles greit, så trives jeg. Ha en fin uke. Mvh Wenche
Jeg skjønner ikke helt hva du mener med at det er en forventning til at man skal dele av sitt privatliv. Så klart med mennesker man kjenner og hvor man gjensidig er interessert i vedkommendes privatliv, som familie, venner og kollegaer. Men da er det jo naturlig. Jeg skravler med de på jobben min hver dag. Men det er jo gjennom samtaler vi har fordi vi kjenner hverandre godt. Men utover det ser jeg ikke helt hvem som skulle forvente å høre om mitt privatliv….
Hei! Jeg tenker jo da mer på det jeg velger å dele på blogg og sosiale medier. Hvor langt man skal slippe følgerne sine inn i privatlivet. Jeg trives med å dele en del, men holder noe helt privat. Ønsker deg en fin uke! Mvh Wenche