God kveld!
Jeg forsøker etter beste evne å komme meg videre. Gjøre alle de riktige tingene, og fokusere på fremtiden. Men noen ganger så holder kroppen meg igjen, og vil ikke slippe taket. Da blir jeg veldig frustrert, og kan faktisk til tider få lyst til å gi opp. Men jeg skylder meg selv å faktisk gå videre. Livet er helt annerledes nå, og jeg har så mange muligheter. Jeg vet at mange andre klarer å legge lokk på problemer, og så går de videre. Sånn skulle jeg veldig gjerne hatt det. Men min situasjon er ikke sånn, og det har jeg fått bekreftet av leger og terapeuter. Jeg er i recovery prosess, og vil komme meg videre på min egen måte. Men det betyr ikke at det vonde forsvinner, eller slipper taket.
Det handler om at jeg finner en riktig balanse i livet, og at jeg klarer å gi fortiden min mindre og mindre plass i nåtiden. Små ting kan velte et stort lass, og det stemmer i mitt tilfelle. For jeg kan egentlig ha en fin dag, men så er det plutselig en trigger som setter meg helt ut. Vanskelig for dere andre å skjønne, og jeg har jobbet knallhardt for å akseptere min egen hverdag. Jeg vil jo aller helst bare glemme alt som har skjedd. Psykiske utfordringer er til tider krevende, og svært uberegnelige. Den eneste måten jeg kan leve på, innebærer stram struktur, forutsigbarhet og trygge rammer. Det er jeg veldig heldig som har her i Mandal, og det hjelper meg videre.
Til nå så har jeg ikke hatt en eneste dag uten at gamle minner/traumer har streifet inni hodet mitt. Noen ganger er det ikke så mange ganger, mens andre ganger så kjører det konstant inni hodet mitt. Da er det godt for meg å vite at det ikke trenger å være farlig. Men jeg må ta hensyn til min egen form, og jobbe meg gjennom de traumene som dukker opp. Hver eneste dag, folkens. Det er ingen spøk. Men beinhard jobbing med følelser, og finne riktig vei videre. Takk for at du er med meg på den reisen!
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg og Hverdagschat (torsdag)
Podcast: Min psyke hverdag!
