Jeg tenker på de dagene hvor jeg bare eksisterte. De gangene hvor jeg ikke klarte å se et lysglimt lenger framme. Hvor jeg kun fokuserte på å komme meg gjennom akkurat den ene dagen. Heldigvis er jeg ikke der lenger. Livet har endret seg. Men jeg rydder fortsatt opp i livet mitt. For der er mye som blir skadelidende av slike perioder. Og det er tungt å se omfanget i ettertid. Men man kan ikke gjøre så mye annet, enn å fokusere på veien videre. Selv om jeg sliter med å forstå meg selv, og de valgene som ble tatt.
Jeg forstår ikke alt, og mange følelser må jobbes med fortsatt. En dag om gangen. Men det er viktig for meg å kunne se en vei videre. Jeg forsøker å være optimist. Se på alt det fine som livet inneholder. Familie, venner, musikk og nytt liv i Mandal. Omringet av kjærlighet og respekt. Takk og lov for at der finnes nye sjanser. Jeg har valgt å ta i mot min. Og gjøre det beste jeg kan. For jeg vil ikke kjenne på slike harde stunder lenger. Det er over.
Klem fra Wenche
