God kveld!
Det har lenge vært sånn at jeg har snakket åpent om psykisk helse, og at jeg har mine diagnoser. Jeg lever et godt liv i dag, selv om jeg hele tiden må ta hensyn til dette i min hverdag. Og jeg vet at jeg ser frisk ut. Dere kan ikke se det på meg, og det er jo ganske greit det. Men noen ganger så kan jeg kjenne på en liten frustrasjon. For dere som aldri har hatt denne type traumer, har ikke sjanse til å egentlig forstå hvordan det føles. Jeg er glad for at dere slipper det, for det er mer slitsomt enn dere aner. Noen ganger kan et traume skape store stormer inni meg, selv om det skjedde for veldig mange år siden.
Jeg kan få flashbacks mens jeg spiser middag, eller er sosial med gode venner. Det kan komme snikende, og jeg må hele tiden være forberedt på hvordan jeg skal håndtere dem. Dette innlegget handler ikke om hvor fælt jeg har det. Men jeg vil gjerne skrive litt om det å aldri føle seg skikkelig forstått. Dette har jeg pratet med andre om, som også har det slik som meg. Og vi kan kjenne på de samme tingene. Det er ganske ensomt å bære på disse traumene våre. Det hadde vært fint å slippe den ryggsekken noen ganger. Og kanskje unngå de vanlige katastrofe tankene, eller minnene som bare plutselig er så virkelige igjen.
Min hverdag er på mange måter som din. Jeg gjør mange av de samme tingene som deg. Men min energi må fordeles på en annen måte. Tankene mine tar nemlig altfor stor plass, og det kan gjøre meg veldig sliten. Noen ganger orker jeg ikke å være sosial, mens andre ganger kan det være redningen. Det handler om å legge konkrete grenser, hvor jeg føler meg trygg. Da er sjansen større for at jeg får en fin opplevelse. Noen ganger kan et venninne treff være en stor utfordring, selv om jeg elsker å være sammen med dem. Hodet og kroppen jobber ikke alltid på samme lag, og da er det litt utfordrende å henge med i svingene.
Nå har jeg flere gode dager enn vonde dager. Det går definitivt fremover. Men jeg vil at du skal vite dette. For der finnes mange mennesker som har det akkurat sånn som jeg beskriver, eller lignende. Og du kjenner garantert noen av dem. Kanskje kan du forstå dem litt mer nå? Være litt mer observant på hva de trenger for å føle seg trygge? Det er det jeg håper du kan få ut av dette innlegget. Jeg velger å dele, slik at andre kanskje kan få det litt bedre i sin hverdag også. For dersom vi viser omtanke, så vil mange brikker legges på riktig plass.
Ta vare på hverandre!
Klem fra Wenche