God kveld!
I dag møtte jeg veggen i Furulunden. Min treningstur utviklet seg til å bli et aldri så lite mareritt for min del. Full av forventning og pågangsmot satte jeg i gang, men det gikk ikke lenge før kroppen min smalt. Jeg kan ikke huske sist gang smertene har vært så intense under en treningstur. På et tidspunkt så var jeg litt usikker på hvordan jeg skulle klare å komme meg tilbake til bilen igjen. Men jeg måtte sakke farten betraktelig, og gjøre turen kortest mulig.
Jeg ble skikkelig lei meg, og tårene var ikke langt borte. For jeg bli så oppgitt over kroppen min, og hvordan den reagerer. Ja, jeg vet at min opptreden i går kostet krefter. Men jeg følte meg fin da jeg stod opp i morges, selv om motivasjonen ikke var helt som den pleier å være. Det hjelper som regel alltid når man bare kommer i gang med treningen. I dag fikk jeg skikkelig juling av min egen kropp, og det var ikke noe kjekt i det hele tatt. På siste strekket, fikk jeg en kjenne på hagl også. Surt vær, og surt kvinnfolk.
Da jeg kom hjem, så håpet jeg jo at en god dusj ville fikse det meste. Og jeg har blitt litt bedre. Men det er en sånn smertefull dag, og kroppen vil ikke noe av det jeg ønsker den skal gjøre. Men jeg fikk laget en video, jeg har bakt boller og kanelboller, og jeg har skrevet blogginnlegg. Det kan ikke nytte å gi seg. Men jeg har lovet min kjære mann, at i kveld skal jeg lade på sofaen. Dette ble en ganske hard dag, men jeg kommer meg gjennom den også. Noen ganger så er det virkelig dritt å ha revmatiske sykdommer.
Vel, hva lærer jeg av denne dagen mon tro? Jo, jeg må kanskje ikke legge opp til så mange ting dagen etter en spillejobb. Og så må jeg ikke bli så sint på denne stakkars kroppen min. Det er ikke lett å godta de begrensningene man faktisk har på grunn av sykdom. Men livet skal ikke være ødelagt av den grunn. I morgen begynner en ny uke, og da har jeg blanke ark!
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
Podcast: Min psyke hverdag!
