Jeg har den siste tiden vært igjennom ganske mange tester i forbindelse med søknad om 100% uføretrygd. Det er noe som jeg visste ville komme på et tidspunkt, men det har vært en veldig krevende prosess. Når man utredes ender det jo ofte med en diagnose. Jeg må være ærlig å si at det til tider er svært krevende å få nye diagnoser. På en måte er det bra å få vite hvorfor man har utfordringer på ulike områder i livet. Men samtidig så blir man på en måte satt i en slags bås, og det kan være vanskelig å holde seg positivt etter hvert som den ene diagnosen etter den andre kommer ned på papiret.

For meg så er det veldig delt. For det er godt å få en skikkelig forklaring på hvorfor jeg sliter så hardt i min hverdag. Men jeg ble også veldig trist og ganske motløs. For det ble mye på en gang for min del. Det var sårt og vondt å godta situasjonen. Men jeg må akseptere at det er sånn, og finne den beste veien videre. Jeg er jo tross alt veldig heldig som kan leve et langt liv med mine diagnoser. Det er jo godt å vite at det tross alt kan gå bra. Men jeg vet med sikkerhet at mine plager alltid kommer til å være tilstede. Det ble vanskelig for meg. For jeg jobber så godt jeg kan for å takle hverdagen min. Men jeg merket at motløsheten tok bolig i meg. Det er noe som jeg ikke liker. For jeg ønsker å ha pågangsmot.

De sier til meg at det er helt normalt å få en reaksjon etter slike prosesser. Så jeg satser på at livet blir litt lettere etter hvert som tiden går. Jeg skal gjøre så godt jeg kan, men må også gi meg selv tid til å bearbeide alt som skjer. Det er ikke kjekt å vite at fortiden har gitt meg skader som ikke vil forsvinne. Nå må jeg faktisk akseptere at skadene er store, og at jeg vil alltid ha små eller store mentale utfordringer i livet mitt. Jeg kjenner at det gjør meg både sint og fortvilet. For jeg blir så irritert på alt som har gått galt. Men jeg vet også at det ikke nytter å bli sint. Men jeg må slippe ut følelsene mine på en eller annen måte. Det kommer til å ta litt tid å la alt sammen synke helt inn. Nok en gang så er det ikke så kjekt å være meg.

Jeg kommer til å holde ut. Det er ikke noe annet alternativ. Nå handler det aller mest om å gi meg selv gode dager, og så vil veien videre stakes ut etter hvert som tiden går. Det er nok lurt på lang sikt å få diagnoser satt av fagfolk. Men jammen meg er det utfordrende også. For man får liksom et stempel på seg selv. Det er ikke så enkelt for meg å takle. Jeg har jo visst om en del ting i flere år allerede. Men så kommer der stadig frem ting som gjør at situasjonen min endrer seg. Livet mitt ble ikke sånn som jeg ønsket i mange år. Men endelig er jeg trygt etablert, og det kommer til å gi meg fremgang. Jeg har kommet ganske langt, men har en del ting som fortsatt må jobbes med. Jeg skal svelge ned alt som har skjedd de siste ukene, og så blir jeg klar til å jobbe videre etter hvert!

Vi blogges!

Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!