Forventninger kan være både fint og vanskelig på samme tid. For der er mange som mener mye, og man vil jo gjerne ha en hverdag som fungerer best mulig. For min del, så har jeg mest trøbbel med de forventningene som jeg stiller til meg selv. Jeg er min aller verste kritiker, og jeg setter mange ganger umenneskelige krav til meg selv. Noen ganger så merker jeg det ikke selv engang, men så må jeg bli minnet om det av mine nærmeste. I dag så snakket vi om det å ha egne forventinger i terapien. og jeg måtte tenke over hva jeg egentlig utsetter meg selv for. Jeg er i fin form, men det hender jo at jeg går litt tom noen ganger.
Nå skal jeg bruke litt tid for å tenke over hva jeg egentlig forventer av meg selv, og hvordan det påvirker min hverdag på godt og vondt. Det er en bra ting at jeg er aktiv, men så må man finne den balansen som kroppen trenger. De som virkelig kjenner meg godt, vet at jeg alltid må ha noen prosjekter som holder meg gående hver eneste dag. Og jeg tror ikke at min fremgang ville vært så stor uten dem. Jeg trenger noe som kan holde meg i aktivitet hver dag, som gjør at jeg bruker min kreativitet og energi. Så må jeg også tillate meg selv å ta helt fri i blant. Men det er nesten umulig i blogg verdenen. Så jeg har ikke et godt svar i dag.
Når man forventer mye av seg selv, så yter man det lille ekstra. Og da kommer man kanskje litt fortere frem. Men det hjelper svært lite dersom man ikke passer på underveis. Jeg er derfor veldig bevisst på hvordan jeg bruker tiden min. Jeg vil ha god kontakt med mine venninner, og prioritere tid sammen. Familien skal komme aller først, og det fungerer bra for oss. Jeg må bare huske på hva jeg gjør, og hvordan jeg kan ta enda mer vare på meg selv i hverdagen.
Ha en superfin kveld, så snakkes vi her igjen i morgen tidlig!
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
Podcast: Min psyke hverdag!
Dette med forventninger er noe jeg bruker mye tid på. Når jeg kjenner på et press på å levere, prestere eller simpelthen bare å fungere, så er en av mine strategier at jeg rett og slett tar to skritt tilbake, setter meg ned, lener meg bakover og lukker øynene. Så begynner jeg en visualiseringsprosess som går i dypet av det å bevisstgjøre, styrke og evaluere de sanseinntrykkene som genereres i meg i møtet med disse forventningene. Denne visualiseringsprosessen kan være knalltøff. Ikke sjeldent ender den i strigråt, gledestårer eller høy puls. For dette er jo essensen i det å leve i samspill med andre. Å kjenne på følelsen av å utfordre seg selv. By seg selv opp til en tydelig og karakteristisk dans man kanskje aldri har danset før. Men du? Det gjør jo ingen verdens ting. Livet er jo mitt eget dansegulv, og dansetrinnene er rett så lenge jeg holder hodet kaldt og hjertet varmt. Danser du også på livets dansegulv, Wenche? Ha en fin kveld. Klem fra meg.
Godt sagt. Ha en fin kveld! Mvh Wenche