Er ikke 11 diagnoser nok?

God kveld!

Denne uken fikk en annen start enn det som jeg hadde tenkt. I hele dag har jeg vært sliten og trøtt, og det er ofte sånn dagen etter mye smerter. Men jeg har forsøkt å komme meg gjennom dagen på best mulig måte. Å ha kroniske sykdommer, synes ikke alltid på utsiden. Og det samme gjelder jo for psykiske diagnoser. Jeg blir dermed en person som går hjemme, uten at folk helt forstår hvorfor jeg ikke kan jobbe helt vanlig. Men sannheten er jo at denne kroppen ikke takler å ha faste jobb tider, eller å måtte komme seg av sted til en jobb utenfor huset hver dag.

For meg så er det godt å vite at jeg kan drive med min sosiale kanaler i eget tempo, og forhåpentligvis klare å komme i en gradert jobb som microinfluencer med tiden. Men jeg får lov til å bestemme farten selv, og det er godkjent av NAV. Til sammen så har jeg 11 ulike diagnoser, men jeg nekter å gi opp drømmene mine. Så her er jeg, og jeg har tenkt å fortsette med det jeg driver med nå. Noen dager så kan man ikke se at jeg har smerter, eller er syk. Men noen dager så skinner det gjennom, samme hva jeg gjør. Og det er sårende når andre mennesker tror at jeg later som om jeg er syk. Det er ikke noe kjekt å være i en sånn situasjon som 42-åring.

Jeg vet at min helse blir diskutert på internett, og at mange velger å så tvil om jeg faktisk er syk. Vel, jeg hadde aldri som plan at helsen min skulle bli så utfordrende allerede nå. Men sånn er det, og jeg må gjøre det beste ut av det. Der er ingen som tvinger meg til å gjøre noe som helst, da mine sykdommer er smertefulle. Men jeg har selv valgt å gi dette en sjanse. Jeg kunne blitt liggende på sofaen, og tenkt at det er helt ok at NAV betaler meg lønn frem til jeg er pensjonist. Men der er ikke jeg. Jeg er takknemlig for at regelverket i Norge er endret, og at man kan jobbe litt selv om man er syk.

Til dere som tviler, så vil jeg si at 11 diagnoser burde være nok “bevis”. Det er ikke kjekt å ha noen av dem. Og jeg skulle veldig gjerne hatt en frisk kropp, og en sterkere psyke. Men livet er sånn som det er, og jeg kan ikke endre på noe som har skjedd før. Det eneste jeg kan gjøre nå, er å lage meg en så fin hverdag som mulig. Hvor jeg kan utvikle meg som privatmenneske, men også som en liten blogger som ønsker å kunne klare seg selv etter hvert. Bare la meg få lov til å gjøre det jeg elsker aller mest. Da kommer nok fremgangen også!

Klem fra Wenche

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Podcast: Min psyke hverdag!

6 kommentarer
    1. Ja å være usynlig syk er slitsomt, fordi folk ikke alltid forstår det! Stå på videre og vær den du er! Klem

        1. Det er nok en god del mennesker der ute som helt sikkert kan kjenne seg igjen i det du skriver her. Vi har bare en kropp, og mye kan skje som vi ikke har kontroll over.

          Tenker også at det er bedre å ha litt energi til overs enn å gi jernet hele tiden. Tenker at de som ikke forstår, ikke har opplevd hvordan kroppen kan streike over lengre tid. Det er så fint at du har fokus på muligheter fremfor begrensninger.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg