Jeg snakket med en god venn her om dagen. Vi snakket litt om mitt sammenbrudd på før helgen, og hvordan jeg egentlig har nå for tiden. Det er noen ganger veldig godt å prate med venner om livet. Men jeg måtte tenke meg litt om etterpå. For vedkommende kommenterte at jeg alltid var så håpefull og optimistisk på bloggen selv om livet her og nå er mørkt. Kanskje burde jeg bare si det akkurat som det faktisk er. Og jeg må si at det satte i gang mange tanker hos meg. Jeg ble ikke sint på noen som helst måte. Men det fikk meg til å tenke over hva jeg egentlig skriver her inne på bloggen. For jeg forsøker her også å være sterkere enn det som faktisk er tilfellet. Faktisk så gjemmer jeg meg litt bak bloggen til tider.

Jeg er ærlig på bloggen. Men samtidig så virker jeg kanskje mer optimist her inne enn det som er tilfelle akkurat her og nå i livet mitt. Jeg mener ikke å lure noen. Men jeg våger kanskje ikke å erkjenne overfor hele internett at livet suger skikkelig iblant, og at jeg slett ikke er så sterk som jeg kanskje gir utrykk for. Så hvor går grensene på det som man skal dele med hele verden? Jeg tror at jeg må få beholde litt kun til de nærmeste. Og så er bloggen min med på å holde meg oppe selv om livet er vanskelig. Jeg skriver om gode og vonde dager, men jeg holder det såreste for meg selv. Det kommer jeg til å fortsette med. For jeg trenger den lille boblen kun for meg selv.

Akkurat nå så er livet utfordrende på mange fronter. Men her hjemme har vi det fint sammen, og alt kommer til å ende bra til slutt. Noen kamper må jeg gjennom atter en gang, og foreløpig så ønsker jeg ikke å dele detaljene med hele verden. Men jeg vil gjerne takke alle dere som støtter meg, og som sender meg fine ord. Jeg trenger dere. For noen ganger vet jeg ikke helt hvordan jeg skal komme meg gjennom hverdagen. Men så klarer jeg det likevel, og jeg nekter å miste motet fullstendig.

Vi blogges!

Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!