God kveld!

Før ferien så fikk jeg en hjemmelekse av min terapeut. For hun hadde kartlagt meg godt i de samtalene som vi hadde hatt det siste halve året. Det har på ingen måte vært et enkelt prosjekt å starte opp i terapi igjen. Men det var nødvendig. Min oppgave i sommer, har vært å kjenne igjen hver gang jeg tenker katastrofe tanker. Og så skulle jeg akseptere dem, og la dem gå. Helst så kjapt som mulig, uten å tvile. Da hun sa det til meg, så tenkte jeg at det blir sikkert ikke noe som tar mye av min sommer. Så enkelt, tenkte jeg. Men jammen meg har denne sommeren vist meg en sannhet om meg selv.

Flere ganger daglig tar jeg nemlig meg selv i å tenke katastrofe tanker. Og de aller fleste kommer helt uten rimelig grunn. Hjernen min overtenker alle situasjoner som jeg kommer i, og jeg leter etter triggere. En ubevisst handling som skaper så mye trøbbel for psyken min. Jeg har tatt i bruk gode verktøy, og gjennom sommeren så har jeg blitt kjappere på å gjenkjenne dem. Snakke meg selv til sans og samling, og sende tankene av sted igjen. Og jeg har fått kjenne på den gode frihetsfølelsen når angsten forsvinner. Ukene har gått, og jeg har klart meg gjennom sommeren med kun 1 panikkangstanfall. Bank, bank…håper det varer!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg har fylt opp hjertet mitt med positive opplevelser. Vært sosial sammen med venner, og underholdt gjester med min stemme. Gått utenfor komfortsonen, og bydd på meg selv. Mye på grunn av en større ro inni meg, og et større spillerom innenfor trygghetsvinduet mitt. Når jeg har fått bort katastrofetankene, så har pulsen landet. Skuldrene har vært senket ned, og jeg har sluppet latteren min fri. En aldeles herlig og befriende følelse av lykke. Selvsagt er ikke alle dager like lette å komme seg gjennom. Men sånn er livet for oss alle sammen. Denne sommeren har jeg våget å være meg. Og det skal jeg fortsette med.

Denne uken starter jeg opp igjen med terapi. Jeg kan helt ærlig si at det ser jeg frem til. For jeg lærer så mye mer om meg selv, og er mye mer åpen for å erkjenne mine svake punkter. Sårene mine er i ferd med å gro. Noen ganger faller skorpene litt av, og jeg blør litt en liten stund. Så klarer jeg å stoppe det, og la livet gå videre. Livet er en spennende reise, selv om den er humpete og svingete.

Ta vare på deg selv!

Klem fra Wenche